The world only goes around by misunderstandings

Jeg tror jeg har gjort meg litt misforstått i det siste innlegget jeg skrev om utveksling. Jeg skrev om hvordan jeg vil anbefale folk å dra på utveksling ETTER videregående, istedenfor i 2.klasse. Jeg sier ikke at jeg fraråder unge å dra på utveksling på videregående, men jeg sier at jeg vil heller anbefale de å ta året etter man er ferdig på videregående.

Jeg fikk en kommentar her på bloggen der en jente sa at det var feil av meg å anbefale folk å ikke dra på utveksling av de grunner jeg ga, og at hele meningen ved å dra på utveksling er å lære å bli mer selvstendig, sette pris på det man har hjemme og bli mer voksen. Hun sa at det ikke var meningen at et utvekslingsår skulle være lett.

Først av alt må jeg bare få si at dette er min blogg, hvor jeg deler mine meninger. Det er greit at folk er uenige, men jeg kommer ikke til å endre mine meninger av den grunn.
Jeg mener at man er for unge å dra fra alt det trygge i hjemlandet sitt når man er 16 år. Jeg vet at man lærer utrolig mye på det, og for mange blir det “the year of their life”, men andre kan være utrolig uheldige. Jeg sier ikke at et utvekslingsår er lett, og jeg sier heller ikke at det skal være lett, men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring. Jeg mener at man fremdeles har mye å lære, og at det man lærer gjennom et utvekslingsår kan man lære senere i livet også. Jeg fraråder ikke unge å dra på utveksling, men jeg forbereder dem på at det blir tøft, og det blir vanskelig, men selvfølgelig kan man klare det. Et utvekslingsår er et sjansespill, og av alle de “skrekkhistoriene” man hører om, kan det faktisk skje en selv. Nå snakker jeg ikke om flesteparten, men det skjer med noen. Noen kommer hjem og må gå til psykolog, sliter i flere år fremover osv. fordi de har opplevd de velkjente “skrekkhistoriene”. Jeg har ikke en av de verste skrekkhistoriene, men jeg har en historie selv som jeg forteller til dere. Jeg kjenner flere som har opplevd noen av de verste skrekkhistoriene og som sliter skikkelig her hjemme nå. De må bygge seg opp helt på nytt fordi de er så nedbrutt. Ikke fordi de var svake, men fordi de har gått gjennom så mye som en ungdom ikke skal være nødt til å gå gjennom. Jeg var også en av dem som tenkte – “åh, nei, det kommer aldri til å skje med MEG at jeg må dra hjem. Jeg kommer til å få det beste året i mitt liv.”. Men jo, det skjedde, og det er noe som kan skje hvem som helst. Man kan komme helt på skeie og dette er noe man lettere kan takle og prossesere senere i livet når man er mer moden og har opplevd mer.
Jeg gikk ned 8 kilo etter å ha vært nesten 2 måneder i USA. Det er ikke noe bra. Vertsforeldrene mine ville ikke kjøre meg rundt, så den ene gangen da jeg ikke rakk skolebussen hjem, fordi jeg måtte hente noen skolebøker og en timeplan etter skolen, måtte jeg bruke 50 minutter på å gå hjem i 45 grader og stekende sol med bare en halv vannflaske som boblet av varme. Jeg måtte gå til Walmart for å kjøpe skolesaker i 45 grader, som tok 30 min. And so it goes on. Dette er kanskje bare småting mener dere, men man kan bli utrolig utslitt. Jeg vet at om jeg hadde valgt et annet program der man bodde på skolen eller noe slikt, så hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært i USA. Men slik gikk det da ikke.

Venter man til etter videregående kan man bo i egen leilighet/hybel, man slipper å ha en organisasjon i hælene hele tiden, man kan velge når man vil få besøk eller dra hjem på besøk og man er friere til å velge hvor man vil bo. Jeg er helt enig i at man kan lære utrolig mye av et utvekslingsår. Selv lærte jeg ufattelig mye på bare 2 måneder. Men det er også det at det er et sjansespill, og er man en av de uheldige som taper spillet så kan ting gå ganske galt.
Jeg kjenner at jeg er helt ferdig meg USA og utveksling for denne gang. Selvfølgelig var det litt surt å gi opp drømmen så fort, men allikevel så føler jeg på en rar måte at det er ok. Det er ok å gi opp noen ganger, det er ok å komme hjem og leve livet videre i mer trygge omgivelser.

Som sagt så er dette bare mine meninger – og etter egne erfaringer så vil jeg anbefale folk å vente noen få år før de tar seg ut i verden på egenhånd.

12 thoughts on “The world only goes around by misunderstandings

  1. Skjønner godt at du synes det ble tungt. Vi har alle ulike meninger og synspunker på hva som er vanskelig og hvordan man takler det. Hos meg er det en selvfølge at hvis man mister en buss går man hjem uansett hvor lang veien er, hvis en glemmer å lukke døra og slå av vinduer er det kjefting, og det synes JEG er helt greit. Hvis ikke du er vant til det er det din sak hvordan du hånterer det. Men synes samtidig det er dumt av deg å anbefale å vente; »men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring.» med tanke på yngre som virkelig har lyst å dra, for så å lese dette og kanskje bli veldig usikkre på noe de brenner for. Synes også det er litt uhøflig av deg å utlevere vertsfamilien din på den måten. Vi alle vet »hvem de er» og hvordan de ser ut, og da blir det litt dumt å fortelle hvor frekke de er ogslikt, men fortsatt – din sak.

    Det var ihvertfall utrolig sterkt av deg å holde hode høyt når du reiste hjem, men jeg hadde sett så utrolig frem til å følge bloggen din! Lykke til vidre, håper du skaper deg rom for å dra ut i verden en annen dag 🙂

    • Nå vet ikke jeg om du er i USA eller ikke, men. Selvfølgelig er jeg vant med å gå hjem om man mister bussen osv. Men når du ikke har vært i mine sko og opplevd det jeg har opplevd så kan du nesten ikke si noe altså. Dette var bare små eksempler på hvordan hverdagen min var i USA. Det er faktisk farlig å gå ute i en time i stekende sol og 45 grader. Dette er egentlig bare en prinsippsak – fordi vertsmor sa hele tiden at hun skulle hente meg, hun lovet å hente meg. Når dagen kom og jeg faktisk ringte og spurte om hun kunne hente meg så hadde hun ombestemt seg og sa at hun var for opptatt (Hun jobbet ikke, var hjemme hele dagen – så med opptatt mener hun enten at hun tok seg en middagslur eller at hun så på en film). Du aner ikke hva jeg snakker om når jeg sier at de rakket ned på meg og kjeftet på meg for hver en liten ting. Det vil si at om jeg glemte å slukke lyset på rommet mitt EN gang, fikk jeg en tale som varte kanskje 15 minutter om hvor udugelig, respektløs og frekk jeg var. Greit nok å få kjeft – men når det skal gå ut over selvtillit og rakke ned på deg som person så går det virkelig for langt.
      Jeg har sakt det før og sier det igjen – du kan virkelig ikke si noe om denne saken fordi du har IKKE vært i mine sko. Du har ikke vært den som ble rakket ned på og behandlet som DRITT hver eneste dag i 2 måneder.
      Nei, det er min sak om jeg vil snakke om vertsfamilien min eller ikke. Dette er min blogg hvor jeg deler det jeg vil dele. Jeg vil at alle skal se at det ikke bare er en dans på roser å dra på utveksling, så derfor vil jeg skrive om hvordan jeg ble behandlet i USA.

      Tusen takk, det var kjekt å høre at du likte bloggen 🙂

  2. Jeg er helt enig med deg!! Vertsforeldre skal ikke oppføre seg sånn, og å gå så langt i 45 grader kan bli uutholdelig, bør kanskje oppleves før man uttaler seg om at det er greit!

      • Selfølgelig kan jeg si noe om det! Det er jo også en prinsippsak.. Det jeg tenkte på var det å dra på utveksling og om man burde vente til man er litt eldre. Det er kanskje noen som er mer »voksne» en andre å takler det bedre! Vet selv om ei som var på utveksling som hadde en familie som aldri var hjemme og som nesten aldri snakket med henne og når de gjorde det var det bare kjefting. Men hun var der ut året fordi hun klarte å takle det bedre en deg tydelig vis. sier selvfølgelig ikke at du var svak som dro hjem eller noe i den duren men folk takler slike ting forsjellige 🙂

      • Jojo, selvfølgelig. Men det er bare det faktum at om man ikke har opplevd det selv så har man ingen grunnlag for å dømme andre. Jeg hadde aldri forestilt meg dette – og jeg husker selv før jeg dro da jeg leste om andre som hadde opplevd slike ting så tenkte jeg akkurat slik som deg. Hadde ingen anelse om hvordan det egentlig var.

  3. Dømmer jo ingen, sier bare at andre ville kanskje ha opplevd det anderledes 🙂 Å alle kommer jo til forskjellige familier så det er uansett ingen som får det likt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s