The world only goes around by misunderstandings

Jeg tror jeg har gjort meg litt misforstått i det siste innlegget jeg skrev om utveksling. Jeg skrev om hvordan jeg vil anbefale folk å dra på utveksling ETTER videregående, istedenfor i 2.klasse. Jeg sier ikke at jeg fraråder unge å dra på utveksling på videregående, men jeg sier at jeg vil heller anbefale de å ta året etter man er ferdig på videregående.

Jeg fikk en kommentar her på bloggen der en jente sa at det var feil av meg å anbefale folk å ikke dra på utveksling av de grunner jeg ga, og at hele meningen ved å dra på utveksling er å lære å bli mer selvstendig, sette pris på det man har hjemme og bli mer voksen. Hun sa at det ikke var meningen at et utvekslingsår skulle være lett.

Først av alt må jeg bare få si at dette er min blogg, hvor jeg deler mine meninger. Det er greit at folk er uenige, men jeg kommer ikke til å endre mine meninger av den grunn.
Jeg mener at man er for unge å dra fra alt det trygge i hjemlandet sitt når man er 16 år. Jeg vet at man lærer utrolig mye på det, og for mange blir det “the year of their life”, men andre kan være utrolig uheldige. Jeg sier ikke at et utvekslingsår er lett, og jeg sier heller ikke at det skal være lett, men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring. Jeg mener at man fremdeles har mye å lære, og at det man lærer gjennom et utvekslingsår kan man lære senere i livet også. Jeg fraråder ikke unge å dra på utveksling, men jeg forbereder dem på at det blir tøft, og det blir vanskelig, men selvfølgelig kan man klare det. Et utvekslingsår er et sjansespill, og av alle de “skrekkhistoriene” man hører om, kan det faktisk skje en selv. Nå snakker jeg ikke om flesteparten, men det skjer med noen. Noen kommer hjem og må gå til psykolog, sliter i flere år fremover osv. fordi de har opplevd de velkjente “skrekkhistoriene”. Jeg har ikke en av de verste skrekkhistoriene, men jeg har en historie selv som jeg forteller til dere. Jeg kjenner flere som har opplevd noen av de verste skrekkhistoriene og som sliter skikkelig her hjemme nå. De må bygge seg opp helt på nytt fordi de er så nedbrutt. Ikke fordi de var svake, men fordi de har gått gjennom så mye som en ungdom ikke skal være nødt til å gå gjennom. Jeg var også en av dem som tenkte – “åh, nei, det kommer aldri til å skje med MEG at jeg må dra hjem. Jeg kommer til å få det beste året i mitt liv.”. Men jo, det skjedde, og det er noe som kan skje hvem som helst. Man kan komme helt på skeie og dette er noe man lettere kan takle og prossesere senere i livet når man er mer moden og har opplevd mer.
Jeg gikk ned 8 kilo etter å ha vært nesten 2 måneder i USA. Det er ikke noe bra. Vertsforeldrene mine ville ikke kjøre meg rundt, så den ene gangen da jeg ikke rakk skolebussen hjem, fordi jeg måtte hente noen skolebøker og en timeplan etter skolen, måtte jeg bruke 50 minutter på å gå hjem i 45 grader og stekende sol med bare en halv vannflaske som boblet av varme. Jeg måtte gå til Walmart for å kjøpe skolesaker i 45 grader, som tok 30 min. And so it goes on. Dette er kanskje bare småting mener dere, men man kan bli utrolig utslitt. Jeg vet at om jeg hadde valgt et annet program der man bodde på skolen eller noe slikt, så hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært i USA. Men slik gikk det da ikke.

Venter man til etter videregående kan man bo i egen leilighet/hybel, man slipper å ha en organisasjon i hælene hele tiden, man kan velge når man vil få besøk eller dra hjem på besøk og man er friere til å velge hvor man vil bo. Jeg er helt enig i at man kan lære utrolig mye av et utvekslingsår. Selv lærte jeg ufattelig mye på bare 2 måneder. Men det er også det at det er et sjansespill, og er man en av de uheldige som taper spillet så kan ting gå ganske galt.
Jeg kjenner at jeg er helt ferdig meg USA og utveksling for denne gang. Selvfølgelig var det litt surt å gi opp drømmen så fort, men allikevel så føler jeg på en rar måte at det er ok. Det er ok å gi opp noen ganger, det er ok å komme hjem og leve livet videre i mer trygge omgivelser.

Som sagt så er dette bare mine meninger – og etter egne erfaringer så vil jeg anbefale folk å vente noen få år før de tar seg ut i verden på egenhånd.

SNART I NORGE! ❤

I skrivende stundt sitter jeg på København flyplass og spiser mitt første Norske-ish måltid på over 6 uker. Deeeilig med brød som faktisk er laget av fullkorn og ost som faktisk er laget av melk. (Ja, jeg har sett flere reklamer i USA der det står: «Made of REAL milk!». Ikke all ost i USA er laget av melk skjønner dere…)

Flyturene gikk ganske greit! Mye bedre enn bort i alle fall. Jeg spiste mat, og kastet ikke opp – Check. Haha, neida. Men jo, den gikk ganske så fort. Først fløy jeg 5 timer fra Phoenix til Newark, og deretter 7 timer Newark til København. Så nå er det 3 timer igjen til flyet mitt fra København til Stavanger går! Herregud så mye jeg gleder meg til å lande på Norsk jord!

 

Jeg fikk forresten CDen med 5 av senior bildene mine som jeg hadde bestilt før jeg dro. Her er ett av bildene 🙂
Da får jeg tilbringe de neste timene på TaxFree’n. Snakkes i Norge folkens!!!