Sammendrag av livet mitt i Arizona

Jeg vet at det er mange som var veldig nyskjerrige på skolen min, byen, folkene osv. Så jeg tenkte å skrive et siste innlegg om dette.

Musikk:

Her hører ungdommer mest på Country og HipHop. Men mest på country. I løpet av de 6 ukene jeg har vært her har jeg også blitt helt country frelst! Haha, jeg elsker country ❤ Favorittsanger atm:

Hunter Hayes – Wanted

Billy Currington – Like My Dog

Chris Young – Tomorrow

Justin Bieber – That Should Be Me (Unnskyld Teresa og Marie, ja, det er en remix av JB og Rascall Flatts…)

Se hele spotify-countrylisten min her:
Country – USA ’12

Skolen:

Byen jeg bor i heter Gilbert. Her er det ca 209.000 innbyggere og over 7 forskjellige high schooler. Skolen jeg gikk på heter Williams Field High School og er vel den beste skolen i området. Den er «A-rated», som vil si at det er en 6er elev skole og det er den nyeste skolen (2007) så den er veldig vakker. Haha neida, men jo, den er fin. Jeg tror det er rundt 2000 elever på skolen min.

Hver time varer 50 min, vi begynner klokken 7:20 og slutter klokken 14:30. Mellom hver time har vi 5 min på å komme oss til neste time, og så har vi A-lunch og B-lunch alt etter hvilken time vi har som 4 time. Jeg har Engelsk, så jeg får B-lunch. Det er to forskjellige timeplaner. Kommer du for sent til timen (om så bare 3 sekunder etter at «final bell» har ringt) får du ikke komme inn i klassen. Da må du gå til Sweep. Dette er et IDIOTISK opplegg. I steden for at læreren bare skriver ned hvem som er kommet for seint slik som man gjør i Norge så må man gå til et kontor som for noen klasserom er på andre siden av campus, for å få et «Hall-pass» der det står at man er for sein. Dette gjør at man kommer 15 min for seint til klassen i steden for 2 min. Idiotisk sier jeg bare.

Det er ganske mange bygninger som ikke henger sammen. Ikke slik som i Norge. Bygg 100 (resepsjonen), bygg 200 (Engelsk-avdeling), bygg 300 (Matte-avdeling), bygg 400 (Medie-avdelingen) og bygg 500 (Science-avdelingen). Og så er det litt forskjellige andre uten navn som kantina, gymsalen, kor-bygget osv. I bygg 100 er det klasserom nr 100-199, bygg 200 er det rom 200-299 osv.  Så ganske enkelt å finne frem. Så har vi skolegården i midten av alle byggene.

Dette bildet er bare en bitteliten del av skolegården, men det er lisom de små røde takene med 4 bord under hvert tak. Og så har vi også bord inne i kantina. Jeg, Julia og Kirsten pleide å sitte på et bord under tak nr. 2 på bildet her!

Skolegården er i midten av alle bygningene og så ser man alle idrettsbanene til skolen til venstre. Tennis, baseball, softball, soccer, football, svømming osv.

Byen:

Jeg bor som sagt i Gilbert med 200.000 innbyggere. Det er ikke egentlig noe «sentrum» i byen, slik som ruten/langga er sentrum av Sandnes liksom. Om du søker på Gilbert på google så kommer det opp et bilde av en gammel gate som er som dratt ut av en 1950 Western film! Gaten finnes, jeg har vært i den, og den inneholder egentlig bare noen gamle restauranter osv. God mat! Ellers så skjer det egentlig ingenting i denne byen;p Det eneste som er å gjøre er å henge på senteret. SanTan Valley Mall er utekjøpesenteret i byen som ligger 20 min gåavstand fra huset mitt. Jeg gikk der i dag. Ellers så er Gilbert plassert i midten av alle de beste byene i Arizona! Rundt ligger Chandler, Tempe, Mesa og Queen Creek. Alt er så tett i dette området at man merker ikke når man har krysset grensen over til feks Chandler (3 min unna). I dag skal jeg på Chandler mall med en norsk jente som heter Juliane.

Ellers skjer det ikke mye i byen! Man kan kjøre rundt 30 min til Mesa der det er et badeland som heter SunSplash, men ellers er det ikke mye. Hver gang jeg sier at jeg er utvekslingsstudent får jeg kommentaer tilbake som «Why the heck did you choose the most boring place on earth, Gilbert?!» hahah 😀 Jeg liker senteret, da, det er nok for meg:D

For de som lurer på hvordan dagene mine så ut:
06:00 – Stå opp
06:47 – 2 min til å løpe til bussen
07:00 – Sitte og vente med Taylor i resepsjonen på skolen
07:20 – Skole
14:40 – Buss hjem
15:00 – Tusle rundt hjemme
19:00 – Ut og spise middag
22:00 – Sove

Folkene:

Menneskene her er utrolig hyggelige og utadvendte. Man holder bestandig oppe dørene for hverandre (selv om jeg går 10 meter unna ei dør, stopper de opp og holder den oppe), og om amerikanere liker noe/misliker noe så sier de ifra. På godt og vondt. Amerikanere har utrolig dårlig klesstil (de fleste), så jeg får hver eneste dag komplimenter for antrekkene mine. Det har til og med skjedd at folk jeg ikke kjenner i gangene mellom timene har stoppet meg og sakt at jeg hadde på meg en fin kjole, eller topp osv. Hyggelig! Har du fint hår får du vite det, er du fint sminket en dag får du vite det. Det er ikke slik som i Norge at om man ser en jente som er kjempe pen, eller en jente med fin rumpe så bare gir man henne et bitchy blikk av sjalusi. Her sier de faktisk i fra! «Holy cow, you’re beautiful!». Da jeg og Annabell var på fotballkampen kom det to jenter bort til oss og spurte om vi var søstre. Da vi sa nei, at vi var fra Norge og Tyskland så sa de: «Oh my gosh! You foreigners are soo beautiful! Here we are swetty and gross, and you stand there looking like angels» Hahaha, søtt!

Om jeg skal gå inn på den overfladiske delen av amerikanere så kan jeg si såpass at ordtaket om amerikanerne stemmer ganske godt. «Everyone is friendly, but no-one is your friend». Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg merker på en måte at selv om de hele tiden spør om ting osv. så vet jeg at de ikke egentlig bryr seg. Man merker det på holdningen tror jeg… Selv om alle er supersnille, så når det kommer til det, så er ingen virkelig der for deg. Nå skal jeg selvfølgelig ikke dra alle amerikanere under en kam, men sånn generelt så kan jeg si at alle er vennlige men ingen er din venn. Noen av jentene begynte å gråte da jeg fortalte dem at jeg dro tilbake til Norge igjen, men jeg føler på meg at nå som jeg er ute av livene deres så tenker de liksom ikke mer på meg… Er ikke lett å forklare, men om dere kjenner amerikanere så tror jeg dere forstår.

Min beste venninne her nede har helt klart vært Annabell! Vi har tilbragt utallige timer sammen den siste måneden. Bodd sammen, vært sammen hver dag og vi har på en måte vært hverandres klippe når vertsforeldrene våre har vært sure. Vi har ligget ute i hagen og solt oss, vi har gått sammen til senteret på shopping, vi har vært i California sammen, vi har vært på fotballkamp sammen, vi har vært på baseballkamp sammen, vi har gått turer sammen. Vi har vært som søstre den siste måneden, og jeg savner så inderlig å ikke kunne gå 3 skritt for så å banke på døren hennes og spørre om vi skal finne på noe. Jeg savner Annabell.

De jentene jeg ble best kjent med på skolen er Julia, Kirsten, Alli og Taylor. Jeg spiste lunsj med Julia og Kirsten, Taylor hadde jeg Graphic Design sammen med så vi var alltid med hverandre der. En setning som beskriver henne bra (Som hu kan si om seg selv): «I’m frikin’ awesome, motherfucker!!» Det var den første setningen hun sa til meg. Haha, digger den selvgode jenta!

Alli & Kirsten – Julia (Halvt Norsk, Halvt Mexicansk) – og verdens kuleste Taylor

Maten:

Fritert, fett, smør, dressing, ost, jeg spyr. Haha, alt er usunt og fettete! Vertsfamilien spiser heldigvis for min del ute mye så der kan jeg bestille salater fri for dressing selv, men der er alt for mye usunn mat her. Jeg har faktisk ikke hatt brus en eneste gang her nede! Tror det har noe med at jeg har fått helt avsmak av det fordi folk drikker brus HELE tiden. Det står alltid cola på kjøkkenbenken, gulvet i gangen, 2 store xxxL begre i bilen, når vi spiser middag osv. Veldig mye brus her…
Så maten liker jeg best i Norge! Jeg lever for det meste på knekkebrød med ost på nå de siste dagene. Frokost, lunsj og av og til middag. Porsjonene er også gigantiske. Det verste er jo at all usunn mat er så latterlig billig! For 3 dollar (18 kr) får du på In-n-out Burger: 1 stor brus, cheeseburger med løkringer og pommes frites. What more to say?
Jeg har vent meg til å alltid se på barnemenyen her nede, fordi til og med de porsjonene er gigantiske. Haha. Min favoritt-rett må vel være Orange Chicken fra Panda Express! Herregud så godt det er! Fritert kylling i en deilig saus:

For de som lurer så har jeg fått flybillettene mine. Jeg drar fra Phoenix kl 6:45 på mandag da jeg flyr til Newark. I Newark har jeg 3 timer på meg til å skifte terminal, sjekke ut og sjekke inn igjen bagasjen(e) mine. Deretter flyr jeg til Køben, der har jeg også 3-4 timer før jeg flyr hjem til Stavanger! Lang tur, men såå verdt det!
Lander på sola 13:00 på tirsdag!! WIHO! SUPERSTOKA!! 😀

Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

Jeg håper at alle vil lese dette innlegget slik at jeg ikke trenger å forklare hvorfor jeg drar hjem så alt for mange ganger:
Som i alle fall de nærmeste har merket så har jeg ikke hatt det så supergodt her nede. Jeg har vært syk flere dager og våknet i sjokk på natten mens jeg gråt fordi jeg har savnet hjemmet mitt så mye.
Det har vært et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg har bestemt meg for å dra hjem til Norge igjen. Hjem til mitt fantastisk flotte og trygge liv i lille Norge.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Å komme til en så dårlig vertsfamilie som behandlet meg så dårlig som jeg gjorde, gjør mye med en person. Allerede fra dag 2 var vertsforeldrene mine sure. Konstant sure og de snakket bestandig nedlatende til meg. Å bli behandlet så dårlig i over en måned har gjort noe med meg som jeg ikke helt klarer å beskrive… Jeg vet at jeg har lært å sette mer pris på mitt fantastiske liv i Norge, og elske hver side ved livet. Jeg har lært at familien min i Norge er alt jeg kunne drømt om og at de er helt fantastiske. Jeg har lært at gode vennskap er vanskelige å bygge og at de jeg har i Norge er festet med roten godt plantet i bakken, for alltid ❤ Alt dette har jeg lært etter å ha bodd i en familie som gjorde alt de kunne for å få meg til å føle meg mindre verdt, en familie som alltid kritiserte meg og som kjeftet på meg bare jeg gjorde en liten feil som å glemme å slokke lyset på rommet mitt. 

Dette var et så ufattelig hardt valg å ta. Jeg føler at jeg gir opp drømmen min uten å kjempe skikkelig for den. Men samtidig så føler jeg at denne drømmen har vist meg at dette kanskje ikke passet så perfekt for meg og at det finnes noe bedre for meg hjemme i verdens beste lille by, Sandnes.
Drømmen min ble ikke som forventet, men jeg har vokst på den og drar hjem med hodet høyt hevet.

Noen kan kanskje tro at jeg er svak som gir opp dette som kunne ha blitt et fantastisk år så fort. Men jeg vet at jeg ikke er svak! Jeg er sterk som i det hele tatt klarte å sette meg på det flyet som tok meg bort fra alt nært og kjært. Jeg er sterk for at jeg tok dette valget å avslutte mitt livs største drøm, drømmen jeg har hatt i flere år. Jeg var modig som reiste ned hit og prøvde det ut. Det er ikke mange som kan si at de i en alder av 16 år forlot sin familie & venner og dro over sjøen for å bo alene i et fremmed land.
Jeg sier ikke at jeg ga opp drømmen min lett. Men det er jeg som hver eneste dag føler denne intense tomheten og smerten i brystet mitt. Det er jeg som må gå med hodet oppreist og smile hele dagen selv om jeg innenfra føler at noe rakner mer og mer for hvert smil. Det er ikke lett å forklare følelsen jeg sitter med i brystet hver dag, og de som ikke har vært i denne situasjonen selv kan ikke forstå den.
Det kommer nok av det sterke båndet jeg har til min familie og mine venner i Norge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten mamma & pappa, og jeg ser virkelig ikke for meg ett helt år uten alle sammen!
Jeg sier ikke at jeg angrer på at jeg dro. Fordi om jeg ikke hadde dratt så hadde jeg fremdeles vært den samme jenta som jeg var for 2 måneder siden. Jeg er glad for at jeg dro slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å være helt alene, slik at jeg kunne få inn i hodet mitt hvor fantastisk fint liv jeg har og hvor ekstremt bra land vi bor i. Jeg elsker Norge ❤

Jeg har lært hva mangfold er, etter å ha bodd under samme tak med personer fra andre deler av verden. Jeg har lært hva toleranse er, etter å ha måtte tvunget meg til å leve med noe annerledes selv om jeg ikke likte det. Jeg har lært hva Autonomi er, etter å ha måtte ta en avgjørelse om å avslutte drømmen min helt selv. Etter å ha dratt helt ned hit på egenhånd. Jeg har lært hva å være hjelpesløs er, etter å ha hatt så lyst til å klemme noen, men en pc-skjerm forhindret meg i å gjøre det. Jeg har lært hva avstand er, etter å ha studert kartet i klasserommene hver dag og sett hvor langt det er fra USA til Norge. Hvor langt hjemmefra jeg var. Jeg har lært hva patriotisme er, etter å stolt ha forklart utallige amerikanere hvordan ting fungerer i Norge. Jeg har lært hva familie og venner er, etter å ha funnet ut at de støtter meg betingelsesløst. Til slutt har jeg lært hva fantasi er, etter å ha tilbragt uttalige timer fantaserende over det øyeblikket jeg kom hjem ❤ Til det øyeblikket jeg var lykkelig igjen.

Jeg tror ikke dette var det rette tidspunktet for meg å dra til USA. Jeg tror jeg heller skal vente til senere, vente til jeg kan dra uten en organisasjons regler, uten en vertsfamilie som trekker deg ned og holder deg tilbake, uten begrensninger for når jeg vil dra hjem/få besøk.
På en rar måte så føler jeg at jeg allerede har levd dette året. Gjennom alle dagdrømmene og tankene jeg har hatt i forkant av dette året føler jeg at jeg har gått gjennom alle mulige episoder, bare uten alt det følelsesmessige. Jeg har funnet ut at jeg er mer avhengig av å ha personer jeg er glad i rundt meg enn jeg var klar over.

Jeg er virkelig skuffet over måten den amerikanske organisasjonen CCI håndterte dette på. I starten fikk jeg ikke bytte familie, men da jeg sa at jeg ville hjem så sa de at jeg fikk bytte. Jeg hadde et telefonmøte med CCI. CCI på røret, jeg og vertsfar hjemme. Det var virkelig ikke en kjekk opplevelse. Jeg var tydeligvis helt alene mot 2 voksne mennesker. Ikke snakk om at CCI representanten var på min side. Hun fra CCI gjentok om og om igjen hvor skuffa de var over at jeg ikke klarte det og at de trodde jeg skulle klare det. Indirekte fortalte de meg hvor mislykket jeg var. De sa at om mange år når jeg blir mer voksen så kom jeg til å se tilbake på dette og bli skuffa over meg selv som ikke klarte å fullføre ett år i USA. Hun sa at hun visste at mamma og pappa ville jeg skulle bli suksessfull, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å oppnå noe i livet. Om jeg ikke ville bli suksessfull.
I tillegg til dette så satt vertsfar ved siden av meg og snakket om hvor skuffet han var over meg og samtidig slengte med en kommentar her og der om hvordan en utvekslingsstudent burde være smilende og åpen, hvordan jeg ble sint om jeg ikke fikk viljen min osv. Etter dette møtet følte jeg som om bakken var dratt bort under meg og som om jeg ble knust. Jeg har aldri før i mitt liv følt meg så alene og svak.
Merk; Dette var den Amerikanske organisasjonen CCI. Dette har ingenting å gjøre med Explorius. Explorius har vært kjempe snille og støttende gjennom denne perioden og vist at de virkelig er på min side.

Til slutt vil jeg bare si at jeg så inderlig håper at dere der hjemme ikke dømmer meg. Jeg har vært livredd for å bli sett på som mislykket, eller at folk skal tro at jeg bare har gitt opp. Jeg håper at, etter å ha lest dette innlegget, dere klarer å sette dere i min situasjon og forstå hvor sliten både fysisk og psykisk dette har gjort meg. Jeg er lei av å bli rakket ned på, jeg er lei av å bli kritisert. Jeg savner den smilende hverdagen jeg hadde i Norge, og jeg savner livet mitt.
Jeg håper virkelig at dere respekterer valget jeg har tatt, og at dere støtter meg slik min familie og mine beste venner gjør ❤

– Julie Sørbø Sviggum

I det siste…

… Har jeg:

 

Tatt Senior-photos.

Laget mamma sine verdens beste Norske pannekaker.

Fått presspass i Yearbook-klassen. Som vil si at jeg kan bruke det til å gå ut av klassen for å intervjue personer osv. når som helst. (De har som vanlig stavet etternavnet mitt, Sviggum, feil da.)

Fått meg skolebevis! Ja, jeg ser ut som en rundt liten bolle på det bildet, men slik er det bare. (Orket ikke å ta frem kamera for å ta bilde av kortet, så ble webcam)

Skrevet på gipsen til Kirsten (Hun bristet foten kraftig under en basketball-trening)

Vært på Diamond – Backs Baseball-kamp

Selvfølgelig kjøpte jeg meg den tradisjonelle #1 hånden!

Meg & Annabell

Det er såå trist, fordi Annabell drar tilbake til Tyskland på torsdag! Det blir stille i stuen uten henne…

– Julie

Noen positive ting ved USA…

Jeg har ikke skrevet så mye om hva jeg liker ved dette store landet, USA. Det kan vel muligens ha en sammenheng med mye hjemlengsel og følelser som ”Åh, det er ikke slik det er i Norge” ”Dette er mye bedre i Norge” ”Slik pleier ikke mine venner å gjøre” ”Slik pleier ikke min familie å oppføre seg” osv. Dette sammen med at alle innleggene mine har blitt skrevet om kvelden da hjemlengselen er på sitt verste, kan kanskje føre til en del negativt ladet innlegg mot USA og Amerikanere.

Jeg kan fortelle dere såpass at det er mye jeg elsker ved dette landet også! Her er noen ting som er bra med USA:

  • Folk har lappen når de er 16 så alle vennene mine har lappen.
  • Veldig mange familier spiser middag ute – så det er et stort utvalg restauranter her.
  • De har SÅ mye bedre butikker enn oss!! Elsker kjøpesenteret i Gilbert.
  • Folk er veldig utadvendte og hyggelige. Plutselig har man hørt hele livshistorien til dama bak deg i køen på matbutikken.

 

 

 

Haha, denne lappen var klistret på vinduet til Starbucks i Los Angeles!

  • Skolen her har mye flere aktiviteter enn vi har i Norge. F.eks football-game hver fredag, homecoming, prom, morp, forskjellige andre ”dances”, Powder Puff Game osv.
  • Skolen har bare Multiple-Choice prøver. Altså avkrysning.
  • Alt er så billig!!
  • Sol og fint vær hver dag. (I alle fall i Arizona)

I går var jeg og Annabell på Sunsplash (Et utendørs badeland med masse kule sklier) sammen med to gamle venninner av Annabell  – Riley og Caitlynn. Det var helt sinnsykt kult! Jeg er enda sår i halsen etter den ene sklien som er den værste sklien jeg har prøvd i hele mitt liv.

 

 

 

// Bilde stjålet fra Google// Den går seriøst 90grader rett ned. Trodde jeg skulle tisse på meg. (Jeg gjorde det ikke altså!)

Riley – Caitlynn – Annabell – meg

Haha, digger kjøreturene med disse jentene! Country på full guffe (Ja, i Arizona elsker de country) mens vi synger av full hals til Taylor Swift!
Nu må jeg legge meg. Skal opp klokken 5 i morgen tidlig for å skype med mine kjære klassekamerater i Engelsk-timen deres!

Første amerikansk Football-Game!

I går var jeg da på min første, og sesongens første, fotball-kamp. Det var egentlig ganske kult og veldig amerikansk. Inne på området solgte de henna-tattoo, Jamba Juice, mat og effekter for Williams Field. Det var alt fra T-skjorter til flagg.
Jeg fikk dratt med meg Annabell på kampen, og hun gikk rundt og prøvde å være så usynlig som hun kunne fordi hun ville ikke at folk skulle kjenne henne igjen. (Hun gikk på skolen som Sophomore skoleåret 10/11, og har vært hjemme i Tyskland siden det).

Som vanlig presterte vi å komme for seint, så da vi kom hadde de allerede sunget nasjonalsangen og begynt fotballkampen. Men det gjorde ingenting siden folk går rundt hele tiden uansett.
Jeg hadde avtalt å møte Julia der, så vi traff henne på tribunen. Etter ca 5 minutter bestemte jeg og Annabell oss for å gå og kjøpe noe å drikke. Da vi kom tilbake etter 15 minutter var de borte, og vi så ikke dem mer resten av kvelden… Haha, weird.

I begynnelsen var det veldig stor og kult osv. Men siden det bare var meg og Annabell der sammen så ble det litt kjedelig etter hvert, siden kampen varte i over 3 timer. De fleste er på kampene for det sosiale og sitter å snakker osv. Så blir sikkert kjekkere når jeg kjenner litt flere.

Jeg har fått et spørsmål ang. cheerleadere. Bare for å gjøre det klart; På denne skolen er det ikke slik som mange kanskje tenker med at Cheerleaderne er de kuleste og mest populære jentene på skolen. Det er klart at vi har mange «gjenger» på skolen, men jeg har ikke helt klart å funnet ut hvem som er i hvilken gjeng enda… En ting jeg vet, derimot, er at Cheerleaderne ikke er særlig populære og folk snakker liksom litt sånn om de at de er «eh, ja, cheerleadere… What more to say?». Fotballspillerne er populære da.

– Julie

Pep-rally til kveldens fotball-kamp!!

Dagen i dag var helt sykt bra! Det begynte på morgenen da vi kom på skolen. Rett etter at 1.time hadde begynt blir det ropt opp på høytaleren at hele skolen må samle seg i gymsalen til en pep-rally (Pep-rally = Man gjør ting for å bli skikkelig giret opp til kampen). Vi kommer inn i gymsalen til lyden av skolekorpset som spiller, og blir møtt av jublende elever og masse fotball-spillere. Når jeg sier fotball-spillere så snakker jeg om Amerikansk fotball, ikke soccer (vanlig fotball). Alle setter seg ned og en av fotball-spillerne kommer frem og begynner pep-talken! Pep-talk er å snakke/rope for å gire opp folk. I dette tilfellet skulle folk bli giret opp til årets første fotball-kamp – og jeg må si at jeg virkelig ble giret!

Skolens maskot – Black Hawk

Etter hvert blir mange grupper av folk kalt opp for å stille seg i midten av gymsalen, for så å få beskjed om å ta 10 armhevinger. Haha, det var alt fra matte-klubben til svømmere der. Slik fortsatte han å rope og gire opp hele skolen til kveldens kamp.

Det hele ble avsluttet med at alle fra denne sesongens sporter kom løpende inn gjennom gymsalen. Svømming, golf, volleyball, cross country (langdistanse-løping) og fotball. Kulest av alt var fotballen. Her er en video for å illustrere hvor mye jeg digger skolen min og «school spiriten» som er på denne skolen!

(Klikk på linken for å komme til filmen. Får ikke til å legge den ut på bloggen)

http://www.youtube.com/watch?v=luQUl_5u6KM&feature=youtu.be

Da vi var gått tilbake til klassene hører vi plutselig et ekstremt bråk i gangene. Det hørtes ut som musikk, men det var så langt borte at det ikke var lett å vite. Alle sammen løp ut i gangen for å se hva det var, og der kom jammen meg korpset gående gjennom gangene – igjen for å gire opp folk! Haha, genialt!

Min første venn, Aaron, som jeg fikk før jeg kom hit er også klar for kveldens kamp i sitt nye outfit. Kleint…

Jeg måtte jo også kjøpe meg en Williams Field High School t-skjorte!

Da må jeg sykle! Kampen begynner om 45 minutter!
Black Hawks Dominate!!

Spørsmålsrunde…

Siden jeg nå har vært her i 1 måned, men ennå er i startfasen, så tenkte jeg å ha en spørsmålsrunde.
Jeg har fått mange spørsmål på mail og innlegg fra andre kommende utvekslingsstudenter, men det er litt vanskelig å svare rundt på alle innleggene, og av erfaring så vet jeg at utvekslingsstudenter har 1000millioner spørsmål i denne tiden. Så dere kan spørre alt her:-) Andre enn utvekslingsstudenter også da, for den saks skyld 🙂

USA som på film

Veldig mange ting i USA er AKKURAT som på film! Ting som er like er f.eks skolen, gjengene, folkene og maten. Her er noen episoder som kunne vært tatt ut av en film. Haha, jeg måtte le litt da det skjedde.

Jeg er assistent for Mrs. Sanchez en time hver dag bare fordi jeg er nødt til å ha en time, men jeg trenger egentlig ikke noe fag i den timen. Mrs. Sanchez er en ganske pen ung lærerinne. Denne timen er har hun Freshmen (13åringer) i Engelsk. I dag kom det en liten (Merk: LITEN. Når såvidt over kateteret) gutt bort til henne og samtalen mellom dem gikk som følger:

Gutt: «Hey, Mrs. Sanchez! Can I have your number? I’ll might have some trouble with my homework..»
Mrs. Sanchez: «No, you can have my email, but not my number.»
Gutt: «Oh come on, you can have mine, so can you call me today?»
Mrs. Sanchez: «No, I won’t have your number!»
Gutt: «Alright, It’s 480-316-xxxx»

Haha, forelska i lærern ååå.

Og så har buss-sjåføren i den gule bussen fra den første uken lært seg alle som tar bussen sitt navn. Hun er tydeligvis veldig oppmerksom, fordi i dag da hun stopped på det ene stedet begynner hun å rope: «Caleb! I know you’re back there! Get off the bus right away!»
Haha, kooselig, han fulgte tydeligvis ikke med men hun passer på! Om morgenen også så venter hun litt om hun merker at noen ikke har kommet på busstoppet enda.

I dag så jeg gjennom bilder fra kamera/mobilen som jeg ikke hadde sett før, fra en jentekveld jeg, Malin, Ingrid, Julie og Live hadde noen dager før jeg dro til USA. Da kom jeg over denne videoen! Haha, åå, så søte! Verdens beste ❤

http://youtu.be/PNsAMliSWa4

You don’t know what you got until you’re missing it alot

 Da har jeg snart vært her i 1 måned. Den 26.Juli dro jeg over til landet som sies å oppfylle alle drømmer, uten noen aning om hva som ventet meg på ”andre siden”.  Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Allerede har jeg lært så mye om meg selv og hva jeg setter pris på i livet.

Jeg har for første gang i mitt liv virkelig forstått ordtaket: ”You don’t know what you got until it’s gone”. Ikke i den forstand at jeg har mistet noen personer for alltid, men ved at man virkelig setter så mye mer pris på alt man har når man lever alene med bare fremmed folk rundt seg. Jeg har fremdeles familien min og vennene mine i Norge, men de er så langt borte at det til tider kan føles som om jeg har mistet dem. Selv om jeg snakker med familien og venner i Norge hver eneste dag, så føles det på en måte som om de bare er telefonen/facebooken min. Jeg føler ikke de er vrkelige. Kan vel beskrive det på den måten at jeg føler at det er en annen jente som lever mitt liv i Norge, og jeg er så sjalu på henne!

Å dra på utveksling er ikke en veldig tøff avgjørelse å ta, men det er definitivt en tøff ting å gjennomføre. Den følelsen av å være helt alene på andre siden av jorden kan være veldig nedbrytende og man føler seg brått veldig ensom.

Verdens beste jenter! Live, Malin, meg og Julie. Savner Ingrid som var syk, da 😦

Kjære søstre og niese! Amalie, meg, Carina, Charlotte og baby Ulrikke ❤ Savner Jan Thomas i søskenflokken her da:(

Besteforeldre! Farmor, mormor, meg og morfar ❤

De aller beste foreldrene i hele universet!!

Det var alle som var med meg på flyplassen ❤