Good-bye may seem forever. Farewell is like the end, but in my heart’s the memory and there you’ll always be

Jeg oppdaterer litt her og der om jeg har noe å skrive om. I dag har jeg noe å skrive om.
3 måneder er gått siden jeg satte mine ben på Norsk jord igjen etter 2 måneder i USA. Jeg har fått tid til å tenke, tid til å prossesere alt jeg har vært gjennom, alt jeg har opplevd og alle inntrykkene jeg har fått. Jeg har fått tid til å gjøre meg opp en mening om utveksling – en mening om alt dette – og jeg er klar for å dele alt med dere.

3853_10151292554447940_495817392_n

Meg og min kjære søster ❤

I ukene etter at jeg kom hjem fra USA hadde jeg utrolig blandede følelser – jeg var frustrert, sliten, overveldet og ikke minst trist for at drømmen min hadde blitt knust. Jeg forandret meningene mine om utveksling hver eneste dag der jeg blant annet skrev at jeg ikke anbefalte utveksling at all. Det dere må vite er at jeg hadde vært gjennom mye og jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg var så ufattelig sint på underorganisasjonen min, CCI, og vertsfamilien min, for at de hadde ødelagt drømmen min. Utveksling er et sjansespill. 50/50. Man kan havne i en utrolig bra familie på den perfekte plassen, eller så kan man havne i den dårlige familien der man ikke får lov til å bytte. Jeg trodde jeg var sterk nok til å være i USA ett år – jeg var så utrolig klar for å bare komme meg bort. Jeg tok feil. Jeg fortrengte alle de dårlige historiene og tenkte at det ikke var sant, jeg tenkte at om jeg kom til en dårlig familie var det bare til å bytte – slik som organisasjonen sier. Jeg tok visst feil…
Jeg har kanskje heller ikke helt forklart 100% hvorfor jeg dro hjem, så her kommer historien:

Jeg havnet i byen Gilbert, Arizona. Det var varmt og godt og jeg elsket meg på det lokale kjøpesenteret, byen og på skolen. Problemet lå i vertsfamilien.
Vertsfamilien min hadde vært familie for veldig mange utvekslingselever tidligere – men alle hadde vært 12-13 år og asiatiske – noe som tilsier at de har veldig respekt for alle og er veeldig strengt oppdratt. Jeg tror ikke at noen av disse studentene hadde turt å si ifra at de ikke trivdes i sin vertsfamilie. Vertsfamilien min besto av ett eldre par i midten av 60 årene hvorav moren var en kontrollfreak av en kvinne. De har 3 voksne barn. I løpet av de to månedene jeg hadde der traff jeg aldri sønnen, jeg traff den ene datteren 1 gang og den andre 3 ganger. Alle barna hadde trukket seg bort fra foreldrene fordi moren ikke var så snill.  Da jeg først kom ned fortalte den ene datteren hennes meg at vertsmor var litt spesiell. Hun klarte ikke helt å holde løfter, hun var en person som trengte at folk var i nærheten for å forstå at de var glad i henne og hun trodde at vi hatet henne om vi tilbrakte litt tid for oss selv på rommet. Hun fortalte også at det kom til å bli vanskelig – men at jeg bare måtte snakke med henne om det ble for vanskelig.
Min vertsmor hakket ned på meg hver dag, hun knuste meg rett og slett. Hun snakket dritt til meg og hun brukte hver en sjanse hun fikk til å forklare meg at det jeg gjorde var feil. Noen vil kanskje synes at mine eksempler er ting som er vanlige i USA – kanskje en gang i blant ja, men hver eneste dag i 2 måneder med drittprating kan virkelig gjøre en person negativ og sliten.
Her er noen eksempler på hverdagen min: vertsmor skjelte meg ut (og med det mener jeg en tale i 15 minutter om hvor udugelig og respektløs jeg var) fordi jeg glemte å slokke lyset på rommet mitt da jeg skulle ned å spise middag, fordi jeg lå syk oppe på toalettet og kastet opp en kveld da vi hadde gjester, fordi jeg glemte å gå ut med bosset en mandag, fordi jeg ikke visste at jeg måtte ha med meg 2 antrekk til senior-bildene mine, fordi jeg hadde levert skolebøkene mine inn den siste skoledagen min uten å sakt noe til vertsmor, fordi jeg hadde sendt en melding til vertsmor da jeg lå syk oppe på rommet mitt og spurt når vi skulle dra i kirken dagen etter – hun satt nede i stuen, fordi jeg valgte å spise knekkebrød til frokost istedenfor bagel eller pannekaker, fordi jeg drakk vann istedenfor brus når vi var på restaurant og fikk gratis brus til maten og fordi jeg brukte min egen shampoo istedenfor en 3in1 shampoo/balsam/kroppssåpe som hun hadde kjøpt. Jeg måtte gå hjem fra skolen i 45 grader og stekende sol uten vann – noe som tok meg 45 minutter. Selv om vertsmor hadde lovet å hente meg da jeg var på kjøpesenteret så gjorde hun aldri det så jeg måtte gå hjem derfra også i 45 grader. Dette er ting som skjedde hver eneste dag. Vertsmor og vertsfar «glemte» å si ifra til meg at de dro ut og spiste middag, så jeg måtte spise knekkebrød alene hjemme. Når man har voldsom hjemlengsel og samtidig går gjennom stygge blikk og kommentarer fra en person som skal fungere som en morsskikkelse så trenger man VIRKELIG noen til å trøste deg, noen som ikke sitter på andre siden av jorden. Man trenger noen til å si at «Julie, du skal klarer dette, du kommer deg gjennom det» og man trenger noen til å gi deg en god klem. Det er ikke enkelt å sitte som 16åring alene på andre siden av jorden der den personen du kjenner best i landet (vmor) kun snakker om hvor udugelig, bortskjemt og frekk du er.

Jeg prøvde å bytte familie i flere uker, men kontaktpersonen min dro på ferie til Costa Rica og sa at jeg fint klarer meg i den familien og at de er noen flotte mennesker. Da jeg fortalte dem at jeg kom til å dra hjem ble de desperate og sa at det var greit at jeg byttet familie men at det kom til å ta rundt 2-3 måneder. 2-3 måneder + 2 måneder forbi av 10 måneder i USA? Betydde det at jeg skulle være ulykkelig og ha det dårlig i 4 – 5 av 10 måneder? Kom ikke på tale! Jeg hadde venner som ville være vertsfamilie for meg, men CCI mente at de skulle sende inn søknader og bli godkjent osv. noe som ville ta noen måneder. På det punktet bestemte jeg meg for at det beste bare ville være å dra hjem og ha et fint år hjemme.

Utrolig nok så savner jeg alikevel USA. Jeg savner kanskje ikke helt maten, og definitivt ikke familien, men jeg savner vennene mine, jeg savner vennligheten i folk, jeg savner varmen, jeg savner shoppingen, jeg savner å snakke engelsk, jeg savner å savne alt hjemme og ikke minst så savner jeg den amerikanske kulturen. Jeg ser på familiebilder av vennene mine i USA og tenker hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få en så bra familie. Hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få bytte familie til noe bedre slik at jeg fikk en bedre opplevelse. Jeg våkner opp hver morgen til statuser av Travis, Kirsten, Julia, Austin, Taylor, Riley, Olav, McKenna og mange andre Amerikanere der de skriver om ting som jeg egentlig skulle være med å oppleve, ting som prom, morp, utflukter, konserter, filminnspillinger i Video prod, kino – you name it.

22525_10151230312912940_164686430_n

Jeg savner verdens beste Mariah ufattelig mye! Hun er så søt som legger ut bilder av oss på Instagram ❤ Love you girl!

Jeg savner å oppleve nye ting og jeg misunner alle dere der ute som fikk en så bra opplevelse av utvekslingsåret deres og som klarte å holde ut. Jeg misunner dere. Selv avbrøt jeg utvekslingsåret mitt etter 2 måneder og dro hjem igjen til kalde, men trygge, lille Norge.

179570_10151285254642940_253358990_n

Nå er det jul og jeg kunne ikke vært mer glad for å være hjemme i den kjente, gode, gamle stuen med familien og venner rundt meg. Jeg får feire jul og nyttår med de menneskene på denne jorden som jeg er mest glad i – og det er jeg mer enn nok fornøyd med.

At Christmas, all roads lead home

Bytter til Tumblr.com!

Jeg har fått flere forespørsler om å fortsette å blogge, men har bestemt meg for å la det ligge på hyllen en stund rett og slett fordi jeg ikke har noe å blogge om. Når jeg en dag i fremtiden skal ut å reise/oppleve verden og flytte rundt så kommer jeg nok til å gjenoppta bloggingen, men foreløpig har jeg ingenting spennende å skrive om. Jeg har fått mange mailer og kommentarer om at jeg har vært til veldig stor inspirasjon for andre, og jeg elsker å dele tanker med dere, så jeg tenkte å fortsette å poste i alle fall inspirasjonsbilder og kanskje noen innlegg her og der på tumblr.com. Brukeren min heter chocolovedreams.tumblr.com

chocolovedreams.tumblr.com

Jeg må bare få si TUSEN TAKK for all støtten og de oppmuntrende ordene jeg har fått fra dere gjennom det korte utvekslingsåret mitt. Støttende ord på de tunge dagene og glade ord på de bra dagene. Dere har virkelig fått meg til å bli mer reflektert over ting – gjennom kritiske kommentarer – og dere har hjulpet meg til å ta valg jeg aldri trodde jeg noensinne måtte ta.  Tusen millioner takk til dere som har sendt meg meldinger bare fordi dere visste at jeg hadde det vanskelig og til dere som fortalte meg at dere hadde sett så utrolig frem til å følge bloggen min gjennom mitt år i USA.
You are amazing!

chocolovedreams.tumblr.com

Da var dette mitt siste innlegg på denne bloggen, for en stund… Håper dere vil følge meg på min nye Tumblr side og andre plasser det er mulig!
Tumblr: chocolovedreams.tumblr.com
WeHeartIt: juliesviggum
Instagram: juliesviggum

Love – Julie Sørbø Sviggum 

The world only goes around by misunderstandings

Jeg tror jeg har gjort meg litt misforstått i det siste innlegget jeg skrev om utveksling. Jeg skrev om hvordan jeg vil anbefale folk å dra på utveksling ETTER videregående, istedenfor i 2.klasse. Jeg sier ikke at jeg fraråder unge å dra på utveksling på videregående, men jeg sier at jeg vil heller anbefale de å ta året etter man er ferdig på videregående.

Jeg fikk en kommentar her på bloggen der en jente sa at det var feil av meg å anbefale folk å ikke dra på utveksling av de grunner jeg ga, og at hele meningen ved å dra på utveksling er å lære å bli mer selvstendig, sette pris på det man har hjemme og bli mer voksen. Hun sa at det ikke var meningen at et utvekslingsår skulle være lett.

Først av alt må jeg bare få si at dette er min blogg, hvor jeg deler mine meninger. Det er greit at folk er uenige, men jeg kommer ikke til å endre mine meninger av den grunn.
Jeg mener at man er for unge å dra fra alt det trygge i hjemlandet sitt når man er 16 år. Jeg vet at man lærer utrolig mye på det, og for mange blir det “the year of their life”, men andre kan være utrolig uheldige. Jeg sier ikke at et utvekslingsår er lett, og jeg sier heller ikke at det skal være lett, men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring. Jeg mener at man fremdeles har mye å lære, og at det man lærer gjennom et utvekslingsår kan man lære senere i livet også. Jeg fraråder ikke unge å dra på utveksling, men jeg forbereder dem på at det blir tøft, og det blir vanskelig, men selvfølgelig kan man klare det. Et utvekslingsår er et sjansespill, og av alle de “skrekkhistoriene” man hører om, kan det faktisk skje en selv. Nå snakker jeg ikke om flesteparten, men det skjer med noen. Noen kommer hjem og må gå til psykolog, sliter i flere år fremover osv. fordi de har opplevd de velkjente “skrekkhistoriene”. Jeg har ikke en av de verste skrekkhistoriene, men jeg har en historie selv som jeg forteller til dere. Jeg kjenner flere som har opplevd noen av de verste skrekkhistoriene og som sliter skikkelig her hjemme nå. De må bygge seg opp helt på nytt fordi de er så nedbrutt. Ikke fordi de var svake, men fordi de har gått gjennom så mye som en ungdom ikke skal være nødt til å gå gjennom. Jeg var også en av dem som tenkte – “åh, nei, det kommer aldri til å skje med MEG at jeg må dra hjem. Jeg kommer til å få det beste året i mitt liv.”. Men jo, det skjedde, og det er noe som kan skje hvem som helst. Man kan komme helt på skeie og dette er noe man lettere kan takle og prossesere senere i livet når man er mer moden og har opplevd mer.
Jeg gikk ned 8 kilo etter å ha vært nesten 2 måneder i USA. Det er ikke noe bra. Vertsforeldrene mine ville ikke kjøre meg rundt, så den ene gangen da jeg ikke rakk skolebussen hjem, fordi jeg måtte hente noen skolebøker og en timeplan etter skolen, måtte jeg bruke 50 minutter på å gå hjem i 45 grader og stekende sol med bare en halv vannflaske som boblet av varme. Jeg måtte gå til Walmart for å kjøpe skolesaker i 45 grader, som tok 30 min. And so it goes on. Dette er kanskje bare småting mener dere, men man kan bli utrolig utslitt. Jeg vet at om jeg hadde valgt et annet program der man bodde på skolen eller noe slikt, så hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært i USA. Men slik gikk det da ikke.

Venter man til etter videregående kan man bo i egen leilighet/hybel, man slipper å ha en organisasjon i hælene hele tiden, man kan velge når man vil få besøk eller dra hjem på besøk og man er friere til å velge hvor man vil bo. Jeg er helt enig i at man kan lære utrolig mye av et utvekslingsår. Selv lærte jeg ufattelig mye på bare 2 måneder. Men det er også det at det er et sjansespill, og er man en av de uheldige som taper spillet så kan ting gå ganske galt.
Jeg kjenner at jeg er helt ferdig meg USA og utveksling for denne gang. Selvfølgelig var det litt surt å gi opp drømmen så fort, men allikevel så føler jeg på en rar måte at det er ok. Det er ok å gi opp noen ganger, det er ok å komme hjem og leve livet videre i mer trygge omgivelser.

Som sagt så er dette bare mine meninger – og etter egne erfaringer så vil jeg anbefale folk å vente noen få år før de tar seg ut i verden på egenhånd.

The day after yesterday…

Nå begynner jeg å føle meg mer trygg og ikke fullt så alene på skolen. I dag var jeg med Taylor, og i lunsjen satt jeg med Kirsten og Julia igjen 🙂 De er hyggelige.
Annabell er såå hyggelig! For dere som ikke helt følger med – eller kanskje jeg ikke har sakt det… – så er Annabell utvekslingsstudenten som John and Cathy hadde for 2 år siden, hun dro hjem i fjord sommer. Hun er like gammel som meg, så hun var her da hun var 15 år.
I morgen skal det være en «velkommen hjem» fest for Annabell her i huset, så jeg skal invitere noen av mine nye venninner. Kanskje jeg blir kjent med noen av hennes venner som går på skolen min også.

Etter jeg kom hjem fra skolen i dag gikk jeg og Annabell ut i hagen og sooolte oss. Det er alt for varmt ute til å sole seg klokken 3, så vi måtte vente til klokken 5.

 

Annabell og meg

 

 

Den galne hunden, Chance…

Den følelsen: Når du har fått deg din første venn

Å begynne på Amerikansk High School føles som å begynne i første klasse på barneskolen igjen. Du kjenner ingen, skolen er i dine øyne gigantisk og det virker som, for deg, at alle andre enn deg har noen å være med. Kanskje første klasse ikke var en helt passende match, i og med at vi er 6 år og snakker med alt som kan krype og gå, men dere skjønner hva jeg mener.

Det å bygge opp en helt ny vennekrets fra scratch, det å knytte bånd med noe som skal føles som din amerikanske familie, det å være helt alene på en skole i et land som ikke en gang snakker språket ditt kan være ganske vanskelig. De fleste sier at den første uken er den vanskeligste, og det kan jeg si meg godt enig i.
Første dag var egentlig ganske grei i og med at alt var helt nytt og spennende og jeg bare løp fra klasse til klasse mens jeg sugde til meg nye inntrykk. Andre dag var litt verre. Jeg hadde snakket med mange fra alle klassene mine, men det var ikke sånn at jeg følte for å spørre dem om jeg kunne være med dem i lunsjen. Jeg ble gående alene, igjen, og endte opp på biblioteket der jeg endret litt på timeplanen min. Dere kan kalle meg en pyse, men ikke før dere har opplevd det selv og kjenner på følelsen av å være helt alene i ett land der ingen ville merket om du bare forsvant ned i jorden.

Noen av jentene mine i Norge <3 Miss u!

 

Noen av jentene mine i Norge ❤ Miss u!

I dag var det veldig mye bedre. Jeg har blitt ganske godt kjent med folkene i både video produksjon og grafisk design, så det var veldig hyggelig her. Jeg har fått meg noen venner: Austin, Travis og Kirsten fra English. Den personen jeg har blitt best kjent med, og som jeg trives best med må være Taylor fra Grafisk Design klassen. Allerede den første dagen jeg kom inn i den timen flyttet hun plass og satte seg ved siden av meg da hun så at jeg ikke kjente noen. Vi har snakket mye sammen og hun er skikkelig kul! Hun sier også at jeg har den kuleste aksenten hun har hørt og at jeg er den mest awesome personen hun kjenner! Wiho for that!

I lunsjen fant jeg ut at «hey, jeg kan jo bare finne Taylor for å sitte med henne!». Men neida, det skulle ikke være så lett. Etter å ha lett rundt i en folkemengde på noen hundre elever, tok jeg opp telefonen min og latet som om jeg ringte noen slik at folk skulle tro at jeg lette etter mine venner, ikke at jeg lette febrilsk etter min eneste venn.
Jeg bestemte meg for å legge venne-skapingen til sides for en dag og gå ned på biblioteket for å… ja for å.. lese..? På vei ut ser jeg plutselig Kirsten og Julia fra Engelsk-klassen min og jeg blir superglad! Da klarte jeg endelig å manne meg opp til å spørre om å sitte med dem, og det viste seg å være et bra trekk!

Jeg må bare fortelle dere en helt sinnsyk tilfeldighet! Jeg og Kirsten satt og snakket om vertsfamilien min osv. og på en eller annen måte så finner vi ut at hennes familie var vertsfamilien til Beata i fjord! Beata er hun som først bodde hos min familie, men ikke trivdes for så å bytte til hennes! Haha, what a weird coincidence!

– Julie

The first of many goodbyes

Sommerferien er her. Wow, dere aner ikke hvor lenge jeg har ventet på å kunne si at sommerferien 2012 er her… Sommerferie betyr avreise til USA. Sommerferie betyr uttalige farvel. Sommerferie betyr nye bekjentskaper på andre siden av jordkloden. Sommerferie… Jeg får to uker hjemme, to uker i Italia med verdens beste familie og så to uker hjemme igjen. Sommerferien 2012 har alltid vært så langt unna. Jeg har lenge drømt om denne ferien. Denne ukjente ferien der jeg skal pakke hele livet mitt ned i en koffert på 23 kg.
Tiden har snart kommet der jeg skal tilbringe min siste kveld hjemme med familien min på ett år. Der jeg skal jobbe siste gang på ett år. Der jeg skal grille en sen sommerkveld med mine beste venner en siste gang på ett år. Der jeg skal snu meg en siste gang mot familie og venner på flyplassen før jeg trer inn på flyet som skal ta meg tvers over hele jordkloden – bort fra alt kjent. Bort fra alt jeg elsker.

Det føles rart å ta farvel. Spesielt når den siste setningen er «Snakkes om ett år». Siste skoledag var i dag. For første gang i hele mitt liv kan jeg si at jeg kommer til å savne lærerne mine. Vi har vært heldige og fått noen helt fantastisk flinke og gode lærere som jeg i dag måtte ta farvel med.

Why can’t we get all the people together in the world that we really like and then just stay together? I guess that wouldn’t work. Someone would leave. Someone always leaves. Then we would have to say good-bye. I hate good-byes. I know what I need. I need more hellos.”

Neste uke har tiden kommet for å ta farvel med noen av vennene mine som drar på ferie. Selv om ett år er lang tid, og å være borte fra alt som er trygt og kjent i ett helt år på andre siden av jordkloden er vanskelig, vet vi innerst inne at dette året kommer til å gå så fort forbi.

Nå høres jeg sykt deppa ut, men jeg har fått inntrykk av at noen av dere tror at jeg ikke gruer meg til å reise. JA, jeg gruer meg! Jeg har bare ikke hatt lyst til å skrive så mye om det fordi jeg har prøvd å overbevise meg selv om at jeg ikke gruer meg til å forlate alle sammen ett år. Noen dager er jeg helt «Hva i alle dager driver jeg med?! Hva er poenget med å dra fra alt som er trygt, for å bo ALENE på andre siden av jorden?!». Mens andre dager ser jeg på nedtellingsappen hvert andre minutt, og klarer ikke stoppe å bable om USA. Dagene går opp og ned, men som regel tenker jeg at dette skal gå bra. Jeg har jo ventet på denne drømmen i flere år! Jeg kan da ikke grue meg til min største drøm!

43 days to make everything count before I’m gone