Good-bye may seem forever. Farewell is like the end, but in my heart’s the memory and there you’ll always be

Jeg oppdaterer litt her og der om jeg har noe å skrive om. I dag har jeg noe å skrive om.
3 måneder er gått siden jeg satte mine ben på Norsk jord igjen etter 2 måneder i USA. Jeg har fått tid til å tenke, tid til å prossesere alt jeg har vært gjennom, alt jeg har opplevd og alle inntrykkene jeg har fått. Jeg har fått tid til å gjøre meg opp en mening om utveksling – en mening om alt dette – og jeg er klar for å dele alt med dere.

3853_10151292554447940_495817392_n

Meg og min kjære søster ❤

I ukene etter at jeg kom hjem fra USA hadde jeg utrolig blandede følelser – jeg var frustrert, sliten, overveldet og ikke minst trist for at drømmen min hadde blitt knust. Jeg forandret meningene mine om utveksling hver eneste dag der jeg blant annet skrev at jeg ikke anbefalte utveksling at all. Det dere må vite er at jeg hadde vært gjennom mye og jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg var så ufattelig sint på underorganisasjonen min, CCI, og vertsfamilien min, for at de hadde ødelagt drømmen min. Utveksling er et sjansespill. 50/50. Man kan havne i en utrolig bra familie på den perfekte plassen, eller så kan man havne i den dårlige familien der man ikke får lov til å bytte. Jeg trodde jeg var sterk nok til å være i USA ett år – jeg var så utrolig klar for å bare komme meg bort. Jeg tok feil. Jeg fortrengte alle de dårlige historiene og tenkte at det ikke var sant, jeg tenkte at om jeg kom til en dårlig familie var det bare til å bytte – slik som organisasjonen sier. Jeg tok visst feil…
Jeg har kanskje heller ikke helt forklart 100% hvorfor jeg dro hjem, så her kommer historien:

Jeg havnet i byen Gilbert, Arizona. Det var varmt og godt og jeg elsket meg på det lokale kjøpesenteret, byen og på skolen. Problemet lå i vertsfamilien.
Vertsfamilien min hadde vært familie for veldig mange utvekslingselever tidligere – men alle hadde vært 12-13 år og asiatiske – noe som tilsier at de har veldig respekt for alle og er veeldig strengt oppdratt. Jeg tror ikke at noen av disse studentene hadde turt å si ifra at de ikke trivdes i sin vertsfamilie. Vertsfamilien min besto av ett eldre par i midten av 60 årene hvorav moren var en kontrollfreak av en kvinne. De har 3 voksne barn. I løpet av de to månedene jeg hadde der traff jeg aldri sønnen, jeg traff den ene datteren 1 gang og den andre 3 ganger. Alle barna hadde trukket seg bort fra foreldrene fordi moren ikke var så snill.  Da jeg først kom ned fortalte den ene datteren hennes meg at vertsmor var litt spesiell. Hun klarte ikke helt å holde løfter, hun var en person som trengte at folk var i nærheten for å forstå at de var glad i henne og hun trodde at vi hatet henne om vi tilbrakte litt tid for oss selv på rommet. Hun fortalte også at det kom til å bli vanskelig – men at jeg bare måtte snakke med henne om det ble for vanskelig.
Min vertsmor hakket ned på meg hver dag, hun knuste meg rett og slett. Hun snakket dritt til meg og hun brukte hver en sjanse hun fikk til å forklare meg at det jeg gjorde var feil. Noen vil kanskje synes at mine eksempler er ting som er vanlige i USA – kanskje en gang i blant ja, men hver eneste dag i 2 måneder med drittprating kan virkelig gjøre en person negativ og sliten.
Her er noen eksempler på hverdagen min: vertsmor skjelte meg ut (og med det mener jeg en tale i 15 minutter om hvor udugelig og respektløs jeg var) fordi jeg glemte å slokke lyset på rommet mitt da jeg skulle ned å spise middag, fordi jeg lå syk oppe på toalettet og kastet opp en kveld da vi hadde gjester, fordi jeg glemte å gå ut med bosset en mandag, fordi jeg ikke visste at jeg måtte ha med meg 2 antrekk til senior-bildene mine, fordi jeg hadde levert skolebøkene mine inn den siste skoledagen min uten å sakt noe til vertsmor, fordi jeg hadde sendt en melding til vertsmor da jeg lå syk oppe på rommet mitt og spurt når vi skulle dra i kirken dagen etter – hun satt nede i stuen, fordi jeg valgte å spise knekkebrød til frokost istedenfor bagel eller pannekaker, fordi jeg drakk vann istedenfor brus når vi var på restaurant og fikk gratis brus til maten og fordi jeg brukte min egen shampoo istedenfor en 3in1 shampoo/balsam/kroppssåpe som hun hadde kjøpt. Jeg måtte gå hjem fra skolen i 45 grader og stekende sol uten vann – noe som tok meg 45 minutter. Selv om vertsmor hadde lovet å hente meg da jeg var på kjøpesenteret så gjorde hun aldri det så jeg måtte gå hjem derfra også i 45 grader. Dette er ting som skjedde hver eneste dag. Vertsmor og vertsfar «glemte» å si ifra til meg at de dro ut og spiste middag, så jeg måtte spise knekkebrød alene hjemme. Når man har voldsom hjemlengsel og samtidig går gjennom stygge blikk og kommentarer fra en person som skal fungere som en morsskikkelse så trenger man VIRKELIG noen til å trøste deg, noen som ikke sitter på andre siden av jorden. Man trenger noen til å si at «Julie, du skal klarer dette, du kommer deg gjennom det» og man trenger noen til å gi deg en god klem. Det er ikke enkelt å sitte som 16åring alene på andre siden av jorden der den personen du kjenner best i landet (vmor) kun snakker om hvor udugelig, bortskjemt og frekk du er.

Jeg prøvde å bytte familie i flere uker, men kontaktpersonen min dro på ferie til Costa Rica og sa at jeg fint klarer meg i den familien og at de er noen flotte mennesker. Da jeg fortalte dem at jeg kom til å dra hjem ble de desperate og sa at det var greit at jeg byttet familie men at det kom til å ta rundt 2-3 måneder. 2-3 måneder + 2 måneder forbi av 10 måneder i USA? Betydde det at jeg skulle være ulykkelig og ha det dårlig i 4 – 5 av 10 måneder? Kom ikke på tale! Jeg hadde venner som ville være vertsfamilie for meg, men CCI mente at de skulle sende inn søknader og bli godkjent osv. noe som ville ta noen måneder. På det punktet bestemte jeg meg for at det beste bare ville være å dra hjem og ha et fint år hjemme.

Utrolig nok så savner jeg alikevel USA. Jeg savner kanskje ikke helt maten, og definitivt ikke familien, men jeg savner vennene mine, jeg savner vennligheten i folk, jeg savner varmen, jeg savner shoppingen, jeg savner å snakke engelsk, jeg savner å savne alt hjemme og ikke minst så savner jeg den amerikanske kulturen. Jeg ser på familiebilder av vennene mine i USA og tenker hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få en så bra familie. Hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få bytte familie til noe bedre slik at jeg fikk en bedre opplevelse. Jeg våkner opp hver morgen til statuser av Travis, Kirsten, Julia, Austin, Taylor, Riley, Olav, McKenna og mange andre Amerikanere der de skriver om ting som jeg egentlig skulle være med å oppleve, ting som prom, morp, utflukter, konserter, filminnspillinger i Video prod, kino – you name it.

22525_10151230312912940_164686430_n

Jeg savner verdens beste Mariah ufattelig mye! Hun er så søt som legger ut bilder av oss på Instagram ❤ Love you girl!

Jeg savner å oppleve nye ting og jeg misunner alle dere der ute som fikk en så bra opplevelse av utvekslingsåret deres og som klarte å holde ut. Jeg misunner dere. Selv avbrøt jeg utvekslingsåret mitt etter 2 måneder og dro hjem igjen til kalde, men trygge, lille Norge.

179570_10151285254642940_253358990_n

Nå er det jul og jeg kunne ikke vært mer glad for å være hjemme i den kjente, gode, gamle stuen med familien og venner rundt meg. Jeg får feire jul og nyttår med de menneskene på denne jorden som jeg er mest glad i – og det er jeg mer enn nok fornøyd med.

At Christmas, all roads lead home

Bytter til Tumblr.com!

Jeg har fått flere forespørsler om å fortsette å blogge, men har bestemt meg for å la det ligge på hyllen en stund rett og slett fordi jeg ikke har noe å blogge om. Når jeg en dag i fremtiden skal ut å reise/oppleve verden og flytte rundt så kommer jeg nok til å gjenoppta bloggingen, men foreløpig har jeg ingenting spennende å skrive om. Jeg har fått mange mailer og kommentarer om at jeg har vært til veldig stor inspirasjon for andre, og jeg elsker å dele tanker med dere, så jeg tenkte å fortsette å poste i alle fall inspirasjonsbilder og kanskje noen innlegg her og der på tumblr.com. Brukeren min heter chocolovedreams.tumblr.com

chocolovedreams.tumblr.com

Jeg må bare få si TUSEN TAKK for all støtten og de oppmuntrende ordene jeg har fått fra dere gjennom det korte utvekslingsåret mitt. Støttende ord på de tunge dagene og glade ord på de bra dagene. Dere har virkelig fått meg til å bli mer reflektert over ting – gjennom kritiske kommentarer – og dere har hjulpet meg til å ta valg jeg aldri trodde jeg noensinne måtte ta.  Tusen millioner takk til dere som har sendt meg meldinger bare fordi dere visste at jeg hadde det vanskelig og til dere som fortalte meg at dere hadde sett så utrolig frem til å følge bloggen min gjennom mitt år i USA.
You are amazing!

chocolovedreams.tumblr.com

Da var dette mitt siste innlegg på denne bloggen, for en stund… Håper dere vil følge meg på min nye Tumblr side og andre plasser det er mulig!
Tumblr: chocolovedreams.tumblr.com
WeHeartIt: juliesviggum
Instagram: juliesviggum

Love – Julie Sørbø Sviggum 

The world only goes around by misunderstandings

Jeg tror jeg har gjort meg litt misforstått i det siste innlegget jeg skrev om utveksling. Jeg skrev om hvordan jeg vil anbefale folk å dra på utveksling ETTER videregående, istedenfor i 2.klasse. Jeg sier ikke at jeg fraråder unge å dra på utveksling på videregående, men jeg sier at jeg vil heller anbefale de å ta året etter man er ferdig på videregående.

Jeg fikk en kommentar her på bloggen der en jente sa at det var feil av meg å anbefale folk å ikke dra på utveksling av de grunner jeg ga, og at hele meningen ved å dra på utveksling er å lære å bli mer selvstendig, sette pris på det man har hjemme og bli mer voksen. Hun sa at det ikke var meningen at et utvekslingsår skulle være lett.

Først av alt må jeg bare få si at dette er min blogg, hvor jeg deler mine meninger. Det er greit at folk er uenige, men jeg kommer ikke til å endre mine meninger av den grunn.
Jeg mener at man er for unge å dra fra alt det trygge i hjemlandet sitt når man er 16 år. Jeg vet at man lærer utrolig mye på det, og for mange blir det “the year of their life”, men andre kan være utrolig uheldige. Jeg sier ikke at et utvekslingsår er lett, og jeg sier heller ikke at det skal være lett, men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring. Jeg mener at man fremdeles har mye å lære, og at det man lærer gjennom et utvekslingsår kan man lære senere i livet også. Jeg fraråder ikke unge å dra på utveksling, men jeg forbereder dem på at det blir tøft, og det blir vanskelig, men selvfølgelig kan man klare det. Et utvekslingsår er et sjansespill, og av alle de “skrekkhistoriene” man hører om, kan det faktisk skje en selv. Nå snakker jeg ikke om flesteparten, men det skjer med noen. Noen kommer hjem og må gå til psykolog, sliter i flere år fremover osv. fordi de har opplevd de velkjente “skrekkhistoriene”. Jeg har ikke en av de verste skrekkhistoriene, men jeg har en historie selv som jeg forteller til dere. Jeg kjenner flere som har opplevd noen av de verste skrekkhistoriene og som sliter skikkelig her hjemme nå. De må bygge seg opp helt på nytt fordi de er så nedbrutt. Ikke fordi de var svake, men fordi de har gått gjennom så mye som en ungdom ikke skal være nødt til å gå gjennom. Jeg var også en av dem som tenkte – “åh, nei, det kommer aldri til å skje med MEG at jeg må dra hjem. Jeg kommer til å få det beste året i mitt liv.”. Men jo, det skjedde, og det er noe som kan skje hvem som helst. Man kan komme helt på skeie og dette er noe man lettere kan takle og prossesere senere i livet når man er mer moden og har opplevd mer.
Jeg gikk ned 8 kilo etter å ha vært nesten 2 måneder i USA. Det er ikke noe bra. Vertsforeldrene mine ville ikke kjøre meg rundt, så den ene gangen da jeg ikke rakk skolebussen hjem, fordi jeg måtte hente noen skolebøker og en timeplan etter skolen, måtte jeg bruke 50 minutter på å gå hjem i 45 grader og stekende sol med bare en halv vannflaske som boblet av varme. Jeg måtte gå til Walmart for å kjøpe skolesaker i 45 grader, som tok 30 min. And so it goes on. Dette er kanskje bare småting mener dere, men man kan bli utrolig utslitt. Jeg vet at om jeg hadde valgt et annet program der man bodde på skolen eller noe slikt, så hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært i USA. Men slik gikk det da ikke.

Venter man til etter videregående kan man bo i egen leilighet/hybel, man slipper å ha en organisasjon i hælene hele tiden, man kan velge når man vil få besøk eller dra hjem på besøk og man er friere til å velge hvor man vil bo. Jeg er helt enig i at man kan lære utrolig mye av et utvekslingsår. Selv lærte jeg ufattelig mye på bare 2 måneder. Men det er også det at det er et sjansespill, og er man en av de uheldige som taper spillet så kan ting gå ganske galt.
Jeg kjenner at jeg er helt ferdig meg USA og utveksling for denne gang. Selvfølgelig var det litt surt å gi opp drømmen så fort, men allikevel så føler jeg på en rar måte at det er ok. Det er ok å gi opp noen ganger, det er ok å komme hjem og leve livet videre i mer trygge omgivelser.

Som sagt så er dette bare mine meninger – og etter egne erfaringer så vil jeg anbefale folk å vente noen få år før de tar seg ut i verden på egenhånd.

One week later

❤ Tenkte bare å oppdatere litt om hvordan det er å være hjemme igjen.
Nå har jeg vært hjemme i en uke, og jeg har det helt fantastisk! Alle er veldig hyggelige og forståelsesfulle, og det virker ikke som om noen dømmer meg fordi jeg dro hjem fra USA. Jeg har fått truffet mesteparten av vennene mine igjen, og jeg må virkelig si at det er helt fantastisk! Jeg angrer virkelig ikke på at jeg dro hjem fra USA; jeg har det bedre nå en noengang.

Tantekos med verdens beste lille niese som akkurat ble 1 år!

❤ Jeg tror det er ett tema jeg vil ta opp her på bloggen. Dette er hovedsaklig til dere fremtidige utvekslingsstudenter som leser bloggen min. Jeg har selv vært i situasjonen der en bare vil bort fra alt det gamle «kjedelige». Åpne vingene og fly ut i verden for å oppleve nye ting, stifte nye vennskap og lære masse. Nå kommer jeg til å si noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg noengang skulle si – Jeg skulle ha hørt på læreren min. Medielæreren min, Uta, sa til meg for ett år siden at det beste ville vært å dra på utveksling etter videregående fordi da er en voksnere, bedre til å ta valg og man er friere. Per dags dato kan jeg si meg helt enig i dette. Jeg husker hvor sint jeg ble hver gang noen foreslo at jeg heller skulle dra ut i verden etter videregående, og hvor klar jeg var for å komme meg bort. Det var kanskje det å dra på utveksling selv jeg trengte for å forstå?
Jeg har tidligere sakt at jeg ikke angrer på at jeg dro. Jeg lærte så ufattelig mye på de nesten to månedene, både om meg selv og om livet generelt. Men jeg er sikker på at jeg kunne ha lært disse tingene ved en senere anledning også. Om jeg hadde visst at jeg kom til å avbryte utvekslingsåret mitt så hadde jeg aldri dratt. Om jeg hadde visst at jeg måtte betale rundt 90.000 kroner for disse erfaringene, så hadde jeg stått over.

Jeg tror at man ærlig talt er alt for unge til å dra på utveksling som 16åringer. Ja, det finnes 16åringer som er veldig voksne, men jeg mener fremdeles at det er bedre å flytte til et fremmed land når man er over 18 år, kan bestemme mer selv og er mer selvstendige. Man kan da selv bestemme når man vil dra hjem på besøk/få besøk hjemmefra, man slipper å ha en organisasjon i hælene all the time og man kan bo i hybel for seg selv uten en vertsfamilies regler og vaner/uvaner.

❤ Jeg er en veldig rastløs person som liker seg godt hjemme, men som også liker å oppleve nye ting. Jeg kan godt bo en plass, men jeg vil reise og oppleve ting andre plasser i verden, så jeg er selvfølgelig allerede i gang med å bestemme meg for hva jeg vil studere etter videregående. USA var en liten oppvekker, og jeg begynte å innse at jeg muligens burde begynne å tenke bittelitt mer på fremtiden og hvor jeg vil i livet. Etter at uttalige lærere, venner og voksne mennesker har spurt meg i USA om hva jeg ville gjøre etter High School, forstod jeg at jeg må begynne å tenke litt på fremtiden min. Jeg går i 2.klasse og har under 2 år igjen før jeg står alene med føttene ute i den store verden hvor jeg skal bestemme meg for hva jeg vil gjøre med livet mitt.
Nå som denne drømmen er over har noen nye drømmer startet å vokse i hodet mitt. Her er noen tanker jeg har om hva jeg muligens vil gjøre etter videregående.

❤ Studere Grafisk Design på Griffith University i Australia. (Universitetet ligger ved denne stranden) ❤

❤ Reise jorden rundt ❤

❤ Studere Fashion in Paris ❤

❤ Så mange drømmer og en livstid til å oppfylle de på.

SNART I NORGE! ❤

I skrivende stundt sitter jeg på København flyplass og spiser mitt første Norske-ish måltid på over 6 uker. Deeeilig med brød som faktisk er laget av fullkorn og ost som faktisk er laget av melk. (Ja, jeg har sett flere reklamer i USA der det står: «Made of REAL milk!». Ikke all ost i USA er laget av melk skjønner dere…)

Flyturene gikk ganske greit! Mye bedre enn bort i alle fall. Jeg spiste mat, og kastet ikke opp – Check. Haha, neida. Men jo, den gikk ganske så fort. Først fløy jeg 5 timer fra Phoenix til Newark, og deretter 7 timer Newark til København. Så nå er det 3 timer igjen til flyet mitt fra København til Stavanger går! Herregud så mye jeg gleder meg til å lande på Norsk jord!

 

Jeg fikk forresten CDen med 5 av senior bildene mine som jeg hadde bestilt før jeg dro. Her er ett av bildene 🙂
Da får jeg tilbringe de neste timene på TaxFree’n. Snakkes i Norge folkens!!!

Sometimes that light at the end of the tunnel is a train

Det ser ikke lyst ut på Senior fronten. Min local coordinatior, Penny,  sier at Cathy, vertsmor, gjør alt hun kan for å få skolen til å gjøre meg til en senior. Penny sier at om skolen har bestemt seg for at jeg skal bli junior, så blir jeg junior, og da er det ingenting de kan gjøre med det… Så da må man virkelig smi mens jernet er varmt, fordi om jeg ikke får bli senior så er det SÅ mye jeg går glipp av!
Som Senior går man blant annet glipp av:

Prom & Homecoming:

 

Graduation:

 

Spirit week:

 

 

Og flere andre ting som er noen av høydepunktene på High School!
+ At jeg må gå i klasse med de som er ett år mindre enn meg…

Derfor håper jeg så inderlig at jeg kommer til å bli senior!!

Btw. I dag er det bare 8 dager til jeg drar! Har ikke begynt å pakke enda, men tenker at jeg begynner i helga… Herregud, det har ikke helt gått opp for meg enda at jeg drar bort for ett år i NESTE uke!!

Chiao Bella!

En liten update: i skrivende øyeblikk sitter jeg i Sirmione, Italia. Jeg koser meg med familien og nyter de siste dagene med dem.
I dag er det 18 dager til jeg drar til USA. Dvs. at når jeg kommer hjem på lørdag så har jeg bare litt over en uke igjen hjemme før jeg flyr over til USA!!! Herregud, jeg er såå stoked men også såå nervøs!!
Jeg snakket med Annabell i dag, den tyske utvekslingsstudenten som bodde hos John og Cathy for 1 år siden. Hun sa at det var et kjøpesenter 10 min gåavstand fra huset vårt og at jeg og hun skulle gå å shoppe der med en gang hun kom på besøk i august. Ja, jeg tror jeg har glemt å skrive det; Annabell kommer tilbake på besøk i noen uker i august. Da skal vi bla på en weekend til California 🙂

Jeg drar hjem 2 dager tidligere enn bestemt fra italia fordi jeg må dra på ambassaden, så det skal altså jeg på torsdag… Wiho.
Ooog!!! I går fikk jeg flybillettene mine!!! Jeg drar til Oslo og overnatter der torsdag 26.Juli før jeg tar flyet til New York kl 8 fredags morning. Der blir jeg på soft landing camp i 3 dager før jeg drar videre til Phoenix sammen med 2 svensker.

Haha, sikkert et ganske rotete innlegg i og med at jeg blogger fra iphonen, men slik er da mine planer.

20120707-193412.jpg

18 days to make everything count before I’m gone.

Happiness!

As we grow up, we learn that even the one person that wasn’t supposed to ever let us down, probably will. You’ll have your heart broken and you’ll break others’ hearts. You’ll fight with your best friend or maybe even fall in love with them, and you’ll cry because time is flying by. So take too many pictures, laugh too much, forgive freely, and love like you’ve never been hurt. Life comes with no guarantees, no time outs, no second chances. you just have to live life to the fullest, tell someone what they mean to you and tell someone off, speak out, dance in the pouring rain, hold someone’s hand, comfort a friend, fall asleep watching the sun come up, stay up late, be a flirt, and smile until your face hurts. Don’t be afraid to take chances or fall in love and most of all, live in the moment because every second you spend angry or upset is a second of happiness you can never get back.

32 days to make everything count before I’m gone

Bare en liten update!

Da har det blitt litt endring i planene og det viser seg at jeg kommer til å forlate dette kjøttkake-spisende landet litt tidligere enn ventet. Jeg har fått ny avreisedato: 27.Juli , istedenfor 31.Juli.

Slenger bare med et bilde av vakre Grand Canyon – Arizona ❤

Annet så skjer det ikke mye på USA fronten… Min Amerikanske skole har tatt sommerferie så jeg får ikke tak i Rådgiveren på skolen. Dermed kan jeg ikke velge hvilke fag jeg skal ha til neste år. Hun kommer tilbake fra ferie i Juli, så jeg får snakke med henne da.
Det som er stress ved å gå på Medier og Kommunikasjon er at jeg må lese gjennom beskrivelsene av alle fagene som tilbys i USA, og sammenligne disse med fagene som jeg skal ha til neste år i Norge. Rettere sagt: Jeg må lese gjennom over 50 sider med 200 ulike fag for å finne hvilke fag som passer min timeplan… Great!

Ellers så venter jeg bare på å få mitt DS-2019 i posten. Dette er noe man må ha for å kunne søke om Visum på Ambassaden. Så fort jeg får dette, skal jeg bestille time på Ambassaden i Oslo slik at jeg kan få meg et Visum.

I dag er det utrolig nok bare 16 dager til sommerferie! Noe som betyr FRI, SOL, BADING, ISKREM, SOMMER, VENNER, FAMILIE, GRILLING, SOVING ❤ Gotta love it.

Love,

Julie