Good-bye may seem forever. Farewell is like the end, but in my heart’s the memory and there you’ll always be

Jeg oppdaterer litt her og der om jeg har noe å skrive om. I dag har jeg noe å skrive om.
3 måneder er gått siden jeg satte mine ben på Norsk jord igjen etter 2 måneder i USA. Jeg har fått tid til å tenke, tid til å prossesere alt jeg har vært gjennom, alt jeg har opplevd og alle inntrykkene jeg har fått. Jeg har fått tid til å gjøre meg opp en mening om utveksling – en mening om alt dette – og jeg er klar for å dele alt med dere.

3853_10151292554447940_495817392_n

Meg og min kjære søster ❤

I ukene etter at jeg kom hjem fra USA hadde jeg utrolig blandede følelser – jeg var frustrert, sliten, overveldet og ikke minst trist for at drømmen min hadde blitt knust. Jeg forandret meningene mine om utveksling hver eneste dag der jeg blant annet skrev at jeg ikke anbefalte utveksling at all. Det dere må vite er at jeg hadde vært gjennom mye og jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg var så ufattelig sint på underorganisasjonen min, CCI, og vertsfamilien min, for at de hadde ødelagt drømmen min. Utveksling er et sjansespill. 50/50. Man kan havne i en utrolig bra familie på den perfekte plassen, eller så kan man havne i den dårlige familien der man ikke får lov til å bytte. Jeg trodde jeg var sterk nok til å være i USA ett år – jeg var så utrolig klar for å bare komme meg bort. Jeg tok feil. Jeg fortrengte alle de dårlige historiene og tenkte at det ikke var sant, jeg tenkte at om jeg kom til en dårlig familie var det bare til å bytte – slik som organisasjonen sier. Jeg tok visst feil…
Jeg har kanskje heller ikke helt forklart 100% hvorfor jeg dro hjem, så her kommer historien:

Jeg havnet i byen Gilbert, Arizona. Det var varmt og godt og jeg elsket meg på det lokale kjøpesenteret, byen og på skolen. Problemet lå i vertsfamilien.
Vertsfamilien min hadde vært familie for veldig mange utvekslingselever tidligere – men alle hadde vært 12-13 år og asiatiske – noe som tilsier at de har veldig respekt for alle og er veeldig strengt oppdratt. Jeg tror ikke at noen av disse studentene hadde turt å si ifra at de ikke trivdes i sin vertsfamilie. Vertsfamilien min besto av ett eldre par i midten av 60 årene hvorav moren var en kontrollfreak av en kvinne. De har 3 voksne barn. I løpet av de to månedene jeg hadde der traff jeg aldri sønnen, jeg traff den ene datteren 1 gang og den andre 3 ganger. Alle barna hadde trukket seg bort fra foreldrene fordi moren ikke var så snill.  Da jeg først kom ned fortalte den ene datteren hennes meg at vertsmor var litt spesiell. Hun klarte ikke helt å holde løfter, hun var en person som trengte at folk var i nærheten for å forstå at de var glad i henne og hun trodde at vi hatet henne om vi tilbrakte litt tid for oss selv på rommet. Hun fortalte også at det kom til å bli vanskelig – men at jeg bare måtte snakke med henne om det ble for vanskelig.
Min vertsmor hakket ned på meg hver dag, hun knuste meg rett og slett. Hun snakket dritt til meg og hun brukte hver en sjanse hun fikk til å forklare meg at det jeg gjorde var feil. Noen vil kanskje synes at mine eksempler er ting som er vanlige i USA – kanskje en gang i blant ja, men hver eneste dag i 2 måneder med drittprating kan virkelig gjøre en person negativ og sliten.
Her er noen eksempler på hverdagen min: vertsmor skjelte meg ut (og med det mener jeg en tale i 15 minutter om hvor udugelig og respektløs jeg var) fordi jeg glemte å slokke lyset på rommet mitt da jeg skulle ned å spise middag, fordi jeg lå syk oppe på toalettet og kastet opp en kveld da vi hadde gjester, fordi jeg glemte å gå ut med bosset en mandag, fordi jeg ikke visste at jeg måtte ha med meg 2 antrekk til senior-bildene mine, fordi jeg hadde levert skolebøkene mine inn den siste skoledagen min uten å sakt noe til vertsmor, fordi jeg hadde sendt en melding til vertsmor da jeg lå syk oppe på rommet mitt og spurt når vi skulle dra i kirken dagen etter – hun satt nede i stuen, fordi jeg valgte å spise knekkebrød til frokost istedenfor bagel eller pannekaker, fordi jeg drakk vann istedenfor brus når vi var på restaurant og fikk gratis brus til maten og fordi jeg brukte min egen shampoo istedenfor en 3in1 shampoo/balsam/kroppssåpe som hun hadde kjøpt. Jeg måtte gå hjem fra skolen i 45 grader og stekende sol uten vann – noe som tok meg 45 minutter. Selv om vertsmor hadde lovet å hente meg da jeg var på kjøpesenteret så gjorde hun aldri det så jeg måtte gå hjem derfra også i 45 grader. Dette er ting som skjedde hver eneste dag. Vertsmor og vertsfar «glemte» å si ifra til meg at de dro ut og spiste middag, så jeg måtte spise knekkebrød alene hjemme. Når man har voldsom hjemlengsel og samtidig går gjennom stygge blikk og kommentarer fra en person som skal fungere som en morsskikkelse så trenger man VIRKELIG noen til å trøste deg, noen som ikke sitter på andre siden av jorden. Man trenger noen til å si at «Julie, du skal klarer dette, du kommer deg gjennom det» og man trenger noen til å gi deg en god klem. Det er ikke enkelt å sitte som 16åring alene på andre siden av jorden der den personen du kjenner best i landet (vmor) kun snakker om hvor udugelig, bortskjemt og frekk du er.

Jeg prøvde å bytte familie i flere uker, men kontaktpersonen min dro på ferie til Costa Rica og sa at jeg fint klarer meg i den familien og at de er noen flotte mennesker. Da jeg fortalte dem at jeg kom til å dra hjem ble de desperate og sa at det var greit at jeg byttet familie men at det kom til å ta rundt 2-3 måneder. 2-3 måneder + 2 måneder forbi av 10 måneder i USA? Betydde det at jeg skulle være ulykkelig og ha det dårlig i 4 – 5 av 10 måneder? Kom ikke på tale! Jeg hadde venner som ville være vertsfamilie for meg, men CCI mente at de skulle sende inn søknader og bli godkjent osv. noe som ville ta noen måneder. På det punktet bestemte jeg meg for at det beste bare ville være å dra hjem og ha et fint år hjemme.

Utrolig nok så savner jeg alikevel USA. Jeg savner kanskje ikke helt maten, og definitivt ikke familien, men jeg savner vennene mine, jeg savner vennligheten i folk, jeg savner varmen, jeg savner shoppingen, jeg savner å snakke engelsk, jeg savner å savne alt hjemme og ikke minst så savner jeg den amerikanske kulturen. Jeg ser på familiebilder av vennene mine i USA og tenker hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få en så bra familie. Hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få bytte familie til noe bedre slik at jeg fikk en bedre opplevelse. Jeg våkner opp hver morgen til statuser av Travis, Kirsten, Julia, Austin, Taylor, Riley, Olav, McKenna og mange andre Amerikanere der de skriver om ting som jeg egentlig skulle være med å oppleve, ting som prom, morp, utflukter, konserter, filminnspillinger i Video prod, kino – you name it.

22525_10151230312912940_164686430_n

Jeg savner verdens beste Mariah ufattelig mye! Hun er så søt som legger ut bilder av oss på Instagram ❤ Love you girl!

Jeg savner å oppleve nye ting og jeg misunner alle dere der ute som fikk en så bra opplevelse av utvekslingsåret deres og som klarte å holde ut. Jeg misunner dere. Selv avbrøt jeg utvekslingsåret mitt etter 2 måneder og dro hjem igjen til kalde, men trygge, lille Norge.

179570_10151285254642940_253358990_n

Nå er det jul og jeg kunne ikke vært mer glad for å være hjemme i den kjente, gode, gamle stuen med familien og venner rundt meg. Jeg får feire jul og nyttår med de menneskene på denne jorden som jeg er mest glad i – og det er jeg mer enn nok fornøyd med.

At Christmas, all roads lead home