For my part, I travel not to go anywhere, but to go. I travel for travel’s sake. The great affair is to move.

Om 8 dager begynner jeg eventyrene mine igjen. Det blir ikke reiser til ukjente øyer omgitt av bare krystallblått hav, men det blir alikevell opplevelser – og opplevelser kan man ikke få nok av. Nå er det 5 måneder siden sist jeg satte min fot på en flyplass, så det skal bli veldig godt å komme seg litt bort igjen! Jeg er rastløs og veldig klar for å reise og oppleve nye ting.

Slik ser reiseruten min ut:
Fredag går turen til vakre Gdánsk, Polen sammen med mine to fantastiske storesøstre. ✈ Mandag er jeg hjemme igjen. ✈ Lørdag samme uke flyr jeg videre til London, England med mine flotte foreldre og lillesøster – verdens beste julegave! ✈ Tirsdag er jeg hjemme igjen. ✈ Onsdag uken etter drar jeg igjen til London, England sammen med klassen min! Det blir en spennende tur. ✈ Tirsdag er jeg hjemme igjen. ✈ Fredag samme uke drar jeg igjen med mine foreldre og lillesøster samt noen tanter og onkler til paradiset Lesvos, Hellas! Denne turen gleder jeg meg ekstremt mye til! Vi har arvet et koselig hus ved stranden i Lesvos av farfar, så vi skal ned for å feriere her. ✈ Tirsdag to uker senere er det hjem igjen.

Image

Allerede etter disse eventyrene er påsken ferdig og det går mot lysere tider – sommer, surfecamp i Ericeira, Portugal, festivaler og ferie. Livet er herlig ♡

Jeg blir jo mest inspirert av å skrive når det gjelder reiser og opplevelser, men ikke hverdagen. Derfor er det mulig at det kanskje kommer noen innlegg i nærmeste fremtid.
For tiden drømmer jeg mye om livet etter videregående. Glansårene der jeg kan reise og oppleve så mye jeg bare vil – der jeg kan studere hvor enn i verden jeg måtte ønske.

Her er listen over plasser jeg drømmer om å reise til eller studere i:

✈ Hawaii med Mariah
eller
✈ California med Mariah
✈ Australia
✈ Sør Afrika
✈ Bali
✈ Bora Bora
✈ Galapagos
✈ Fiji
✈ Barbados
✈ Maldivene

Hvorfor studere i Oslo når du kan velge mellom så mange nydelige plasser?

Good-bye may seem forever. Farewell is like the end, but in my heart’s the memory and there you’ll always be

Jeg oppdaterer litt her og der om jeg har noe å skrive om. I dag har jeg noe å skrive om.
3 måneder er gått siden jeg satte mine ben på Norsk jord igjen etter 2 måneder i USA. Jeg har fått tid til å tenke, tid til å prossesere alt jeg har vært gjennom, alt jeg har opplevd og alle inntrykkene jeg har fått. Jeg har fått tid til å gjøre meg opp en mening om utveksling – en mening om alt dette – og jeg er klar for å dele alt med dere.

3853_10151292554447940_495817392_n

Meg og min kjære søster❤

I ukene etter at jeg kom hjem fra USA hadde jeg utrolig blandede følelser – jeg var frustrert, sliten, overveldet og ikke minst trist for at drømmen min hadde blitt knust. Jeg forandret meningene mine om utveksling hver eneste dag der jeg blant annet skrev at jeg ikke anbefalte utveksling at all. Det dere må vite er at jeg hadde vært gjennom mye og jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg var så ufattelig sint på underorganisasjonen min, CCI, og vertsfamilien min, for at de hadde ødelagt drømmen min. Utveksling er et sjansespill. 50/50. Man kan havne i en utrolig bra familie på den perfekte plassen, eller så kan man havne i den dårlige familien der man ikke får lov til å bytte. Jeg trodde jeg var sterk nok til å være i USA ett år – jeg var så utrolig klar for å bare komme meg bort. Jeg tok feil. Jeg fortrengte alle de dårlige historiene og tenkte at det ikke var sant, jeg tenkte at om jeg kom til en dårlig familie var det bare til å bytte – slik som organisasjonen sier. Jeg tok visst feil…
Jeg har kanskje heller ikke helt forklart 100% hvorfor jeg dro hjem, så her kommer historien:

Jeg havnet i byen Gilbert, Arizona. Det var varmt og godt og jeg elsket meg på det lokale kjøpesenteret, byen og på skolen. Problemet lå i vertsfamilien.
Vertsfamilien min hadde vært familie for veldig mange utvekslingselever tidligere – men alle hadde vært 12-13 år og asiatiske – noe som tilsier at de har veldig respekt for alle og er veeldig strengt oppdratt. Jeg tror ikke at noen av disse studentene hadde turt å si ifra at de ikke trivdes i sin vertsfamilie. Vertsfamilien min besto av ett eldre par i midten av 60 årene hvorav moren var en kontrollfreak av en kvinne. De har 3 voksne barn. I løpet av de to månedene jeg hadde der traff jeg aldri sønnen, jeg traff den ene datteren 1 gang og den andre 3 ganger. Alle barna hadde trukket seg bort fra foreldrene fordi moren ikke var så snill.  Da jeg først kom ned fortalte den ene datteren hennes meg at vertsmor var litt spesiell. Hun klarte ikke helt å holde løfter, hun var en person som trengte at folk var i nærheten for å forstå at de var glad i henne og hun trodde at vi hatet henne om vi tilbrakte litt tid for oss selv på rommet. Hun fortalte også at det kom til å bli vanskelig – men at jeg bare måtte snakke med henne om det ble for vanskelig.
Min vertsmor hakket ned på meg hver dag, hun knuste meg rett og slett. Hun snakket dritt til meg og hun brukte hver en sjanse hun fikk til å forklare meg at det jeg gjorde var feil. Noen vil kanskje synes at mine eksempler er ting som er vanlige i USA – kanskje en gang i blant ja, men hver eneste dag i 2 måneder med drittprating kan virkelig gjøre en person negativ og sliten.
Her er noen eksempler på hverdagen min: vertsmor skjelte meg ut (og med det mener jeg en tale i 15 minutter om hvor udugelig og respektløs jeg var) fordi jeg glemte å slokke lyset på rommet mitt da jeg skulle ned å spise middag, fordi jeg lå syk oppe på toalettet og kastet opp en kveld da vi hadde gjester, fordi jeg glemte å gå ut med bosset en mandag, fordi jeg ikke visste at jeg måtte ha med meg 2 antrekk til senior-bildene mine, fordi jeg hadde levert skolebøkene mine inn den siste skoledagen min uten å sakt noe til vertsmor, fordi jeg hadde sendt en melding til vertsmor da jeg lå syk oppe på rommet mitt og spurt når vi skulle dra i kirken dagen etter – hun satt nede i stuen, fordi jeg valgte å spise knekkebrød til frokost istedenfor bagel eller pannekaker, fordi jeg drakk vann istedenfor brus når vi var på restaurant og fikk gratis brus til maten og fordi jeg brukte min egen shampoo istedenfor en 3in1 shampoo/balsam/kroppssåpe som hun hadde kjøpt. Jeg måtte gå hjem fra skolen i 45 grader og stekende sol uten vann – noe som tok meg 45 minutter. Selv om vertsmor hadde lovet å hente meg da jeg var på kjøpesenteret så gjorde hun aldri det så jeg måtte gå hjem derfra også i 45 grader. Dette er ting som skjedde hver eneste dag. Vertsmor og vertsfar «glemte» å si ifra til meg at de dro ut og spiste middag, så jeg måtte spise knekkebrød alene hjemme. Når man har voldsom hjemlengsel og samtidig går gjennom stygge blikk og kommentarer fra en person som skal fungere som en morsskikkelse så trenger man VIRKELIG noen til å trøste deg, noen som ikke sitter på andre siden av jorden. Man trenger noen til å si at «Julie, du skal klarer dette, du kommer deg gjennom det» og man trenger noen til å gi deg en god klem. Det er ikke enkelt å sitte som 16åring alene på andre siden av jorden der den personen du kjenner best i landet (vmor) kun snakker om hvor udugelig, bortskjemt og frekk du er.

Jeg prøvde å bytte familie i flere uker, men kontaktpersonen min dro på ferie til Costa Rica og sa at jeg fint klarer meg i den familien og at de er noen flotte mennesker. Da jeg fortalte dem at jeg kom til å dra hjem ble de desperate og sa at det var greit at jeg byttet familie men at det kom til å ta rundt 2-3 måneder. 2-3 måneder + 2 måneder forbi av 10 måneder i USA? Betydde det at jeg skulle være ulykkelig og ha det dårlig i 4 – 5 av 10 måneder? Kom ikke på tale! Jeg hadde venner som ville være vertsfamilie for meg, men CCI mente at de skulle sende inn søknader og bli godkjent osv. noe som ville ta noen måneder. På det punktet bestemte jeg meg for at det beste bare ville være å dra hjem og ha et fint år hjemme.

Utrolig nok så savner jeg alikevel USA. Jeg savner kanskje ikke helt maten, og definitivt ikke familien, men jeg savner vennene mine, jeg savner vennligheten i folk, jeg savner varmen, jeg savner shoppingen, jeg savner å snakke engelsk, jeg savner å savne alt hjemme og ikke minst så savner jeg den amerikanske kulturen. Jeg ser på familiebilder av vennene mine i USA og tenker hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få en så bra familie. Hvor urettferdig det var at ikke jeg skulle få bytte familie til noe bedre slik at jeg fikk en bedre opplevelse. Jeg våkner opp hver morgen til statuser av Travis, Kirsten, Julia, Austin, Taylor, Riley, Olav, McKenna og mange andre Amerikanere der de skriver om ting som jeg egentlig skulle være med å oppleve, ting som prom, morp, utflukter, konserter, filminnspillinger i Video prod, kino – you name it.

22525_10151230312912940_164686430_n

Jeg savner verdens beste Mariah ufattelig mye! Hun er så søt som legger ut bilder av oss på Instagram❤ Love you girl!

Jeg savner å oppleve nye ting og jeg misunner alle dere der ute som fikk en så bra opplevelse av utvekslingsåret deres og som klarte å holde ut. Jeg misunner dere. Selv avbrøt jeg utvekslingsåret mitt etter 2 måneder og dro hjem igjen til kalde, men trygge, lille Norge.

179570_10151285254642940_253358990_n

Nå er det jul og jeg kunne ikke vært mer glad for å være hjemme i den kjente, gode, gamle stuen med familien og venner rundt meg. Jeg får feire jul og nyttår med de menneskene på denne jorden som jeg er mest glad i – og det er jeg mer enn nok fornøyd med.

At Christmas, all roads lead home

Everyone can make a difference

Jeg har enda ikke peiling på hva jeg skal skrive om sånn generelt her inne – for jeg vil ikke blogge om meg selv i den forstand at jeg skriver hva jeg spiser til middag. Jeg har noen småting jeg har lyst til å skrive om da, som et prosjekt som heter «Hearts in Action». Jeg liker å skrive, så derfor kommer jeg nok til å komme innom her en gang i blant når det er ting som inspirerer meg.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem fra USA kom kontaktlæreren vår inn i klasserommet vårt og fortalte oss at foreldrene til kona hans (også en av lærerne våre) hadde startet en skole i Peten Jungelen i Guatemala for noen år siden. De er Amerikanske, så derfor er det enkelt for de å komme seg til Guatemala – de har tilbragt mange somre der.
De startet en skole i en fattig landsby i San Andrés, Peten, der barn som ellers aldri ville fått en utdanning nå får utdanning. I begynnelsen måtte barna gå i mange timer hver dag for å komme til og fra skolen, men etter noen år klarte de å få råd til å kjøpe en skolebuss til dem. Barna – som bor under dårlige levekår – må enda drikke fra samme vann som dyrene gjør, og innsjøen som ligger rett ved skolen begynner å bli alt for forurenset til at de kan bruke den til noe særlig.

Ett av klasserommene på The Jungle School i Guatemala

Derfor har vi i 2MK på Akademiet bestemt oss for å dra ned til Guatemala i februar 2013 for å hjelpe til i landsbyen. For dere som har hørt om den kjente «Slash-and-burn» metoden så vet dere at regnskogen til slutt forsvinner totalt fra områdene der denne metoden blir brukt. For dere som ikke vet hva «Slash-and-burn» er så er det da når de kutter ned trærne i jungelen for så å brenne dem for å få bedre plass til å dyrke. I den neolittiske revolusjonen brukte de denne metoden. Det som er problemet her er da at alle trærne forsvinner og de vokser ikke opp igjen. Derfor skal vi hjelpe til med å så trær (Barna arbeider mange timer hver dag med å så trær), vi skal installere et vannfilter slik at barna ikke trenger å drikke skittent vann lenger, og vi skal være hjelpelærere på skolen.

Noen av førskole-elevene ved The Jungle School

Alt dette skal vi også filme og lage en dokumentar av siden vi er en medieklasse. Dokumentaren skal vi prøve å få vist på Tv slik at vi får sponsorer til å støtte turen for oss.
Per dags dato jobber vi hardt med å få i boks noen sponsoravtaler med diverse firmaer slik at vi klarer å få finansiert denne turen. Det blir vanskelig å samle inn så mye penger innen februar, men om vi står på og ikke gir oss så skal vi klare det!

Bungalow klasserommene på The Jungle School

Grunnen til at jeg ville skrive om dette var vel for å gjøre alle mer oppmerksomme på ting som finnes for å hjelpe de som ikke har det like bra som oss. Hearts in Action har en egen hjemmeside – www.heartsinaction.org – der alle og enhver kan hjelpe til med å støtte litt av denne saken. Om dere ikke vil støtte The Jungle School så finnes det alltid mange flere organisasjoner som har startet opp ting og tang rundt om. Vær kreative! Ikke bare gå for det vanlige Plan-fadder opplegget – gjør en større forskjell!

Barna på The Jungle School som koser seg med en runde volleyball.

// Bildene er hentet fra en facebookside til The Jungle School//

Jeg vil blogge!

She’s back already! Neida, men jeg ser at det fremdeles er en god del innom bloggen min daglig, det er hyggelig. Jeg sa jo for en måned siden at jeg skulle slutte å blogge, men jeg har merket at jeg kribler i fingrene etter å skrive mer! Jeg synes det er kjekt å skrive, og spesielt da å dele det med dere. Flere har spurt meg hvorfor jeg sluttet å blogge. Svaret mitt har da vært fordi jeg kom hjem fra USA og bloggen var ment for alle hjemme til å holde seg oppdatert mens jeg var i USA. Dessuten hadde jeg ikke hatt noe å skrive om i Norge. Da har jeg fått som svar: «Men du blogget ikke om noe spesielt i USA heller! Finn på noe:)»
Så derfor lurer jeg på: Er det noen som har tips om hva jeg kan skrive? Haha, jeg trenger litt inspo for å komme i gang!

20121017-175151.jpg

Bytter til Tumblr.com!

Jeg har fått flere forespørsler om å fortsette å blogge, men har bestemt meg for å la det ligge på hyllen en stund rett og slett fordi jeg ikke har noe å blogge om. Når jeg en dag i fremtiden skal ut å reise/oppleve verden og flytte rundt så kommer jeg nok til å gjenoppta bloggingen, men foreløpig har jeg ingenting spennende å skrive om. Jeg har fått mange mailer og kommentarer om at jeg har vært til veldig stor inspirasjon for andre, og jeg elsker å dele tanker med dere, så jeg tenkte å fortsette å poste i alle fall inspirasjonsbilder og kanskje noen innlegg her og der på tumblr.com. Brukeren min heter chocolovedreams.tumblr.com

chocolovedreams.tumblr.com

Jeg må bare få si TUSEN TAKK for all støtten og de oppmuntrende ordene jeg har fått fra dere gjennom det korte utvekslingsåret mitt. Støttende ord på de tunge dagene og glade ord på de bra dagene. Dere har virkelig fått meg til å bli mer reflektert over ting – gjennom kritiske kommentarer – og dere har hjulpet meg til å ta valg jeg aldri trodde jeg noensinne måtte ta.  Tusen millioner takk til dere som har sendt meg meldinger bare fordi dere visste at jeg hadde det vanskelig og til dere som fortalte meg at dere hadde sett så utrolig frem til å følge bloggen min gjennom mitt år i USA.
You are amazing!

chocolovedreams.tumblr.com

Da var dette mitt siste innlegg på denne bloggen, for en stund… Håper dere vil følge meg på min nye Tumblr side og andre plasser det er mulig!
Tumblr: chocolovedreams.tumblr.com
WeHeartIt: juliesviggum
Instagram: juliesviggum

Love – Julie Sørbø Sviggum 

The world only goes around by misunderstandings

Jeg tror jeg har gjort meg litt misforstått i det siste innlegget jeg skrev om utveksling. Jeg skrev om hvordan jeg vil anbefale folk å dra på utveksling ETTER videregående, istedenfor i 2.klasse. Jeg sier ikke at jeg fraråder unge å dra på utveksling på videregående, men jeg sier at jeg vil heller anbefale de å ta året etter man er ferdig på videregående.

Jeg fikk en kommentar her på bloggen der en jente sa at det var feil av meg å anbefale folk å ikke dra på utveksling av de grunner jeg ga, og at hele meningen ved å dra på utveksling er å lære å bli mer selvstendig, sette pris på det man har hjemme og bli mer voksen. Hun sa at det ikke var meningen at et utvekslingsår skulle være lett.

Først av alt må jeg bare få si at dette er min blogg, hvor jeg deler mine meninger. Det er greit at folk er uenige, men jeg kommer ikke til å endre mine meninger av den grunn.
Jeg mener at man er for unge å dra fra alt det trygge i hjemlandet sitt når man er 16 år. Jeg vet at man lærer utrolig mye på det, og for mange blir det “the year of their life”, men andre kan være utrolig uheldige. Jeg sier ikke at et utvekslingsår er lett, og jeg sier heller ikke at det skal være lett, men jeg sier at man ikke er voksne nok til å dra ett år til utlandet som 16åring. Jeg mener at man fremdeles har mye å lære, og at det man lærer gjennom et utvekslingsår kan man lære senere i livet også. Jeg fraråder ikke unge å dra på utveksling, men jeg forbereder dem på at det blir tøft, og det blir vanskelig, men selvfølgelig kan man klare det. Et utvekslingsår er et sjansespill, og av alle de “skrekkhistoriene” man hører om, kan det faktisk skje en selv. Nå snakker jeg ikke om flesteparten, men det skjer med noen. Noen kommer hjem og må gå til psykolog, sliter i flere år fremover osv. fordi de har opplevd de velkjente “skrekkhistoriene”. Jeg har ikke en av de verste skrekkhistoriene, men jeg har en historie selv som jeg forteller til dere. Jeg kjenner flere som har opplevd noen av de verste skrekkhistoriene og som sliter skikkelig her hjemme nå. De må bygge seg opp helt på nytt fordi de er så nedbrutt. Ikke fordi de var svake, men fordi de har gått gjennom så mye som en ungdom ikke skal være nødt til å gå gjennom. Jeg var også en av dem som tenkte – “åh, nei, det kommer aldri til å skje med MEG at jeg må dra hjem. Jeg kommer til å få det beste året i mitt liv.”. Men jo, det skjedde, og det er noe som kan skje hvem som helst. Man kan komme helt på skeie og dette er noe man lettere kan takle og prossesere senere i livet når man er mer moden og har opplevd mer.
Jeg gikk ned 8 kilo etter å ha vært nesten 2 måneder i USA. Det er ikke noe bra. Vertsforeldrene mine ville ikke kjøre meg rundt, så den ene gangen da jeg ikke rakk skolebussen hjem, fordi jeg måtte hente noen skolebøker og en timeplan etter skolen, måtte jeg bruke 50 minutter på å gå hjem i 45 grader og stekende sol med bare en halv vannflaske som boblet av varme. Jeg måtte gå til Walmart for å kjøpe skolesaker i 45 grader, som tok 30 min. And so it goes on. Dette er kanskje bare småting mener dere, men man kan bli utrolig utslitt. Jeg vet at om jeg hadde valgt et annet program der man bodde på skolen eller noe slikt, så hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært i USA. Men slik gikk det da ikke.

Venter man til etter videregående kan man bo i egen leilighet/hybel, man slipper å ha en organisasjon i hælene hele tiden, man kan velge når man vil få besøk eller dra hjem på besøk og man er friere til å velge hvor man vil bo. Jeg er helt enig i at man kan lære utrolig mye av et utvekslingsår. Selv lærte jeg ufattelig mye på bare 2 måneder. Men det er også det at det er et sjansespill, og er man en av de uheldige som taper spillet så kan ting gå ganske galt.
Jeg kjenner at jeg er helt ferdig meg USA og utveksling for denne gang. Selvfølgelig var det litt surt å gi opp drømmen så fort, men allikevel så føler jeg på en rar måte at det er ok. Det er ok å gi opp noen ganger, det er ok å komme hjem og leve livet videre i mer trygge omgivelser.

Som sagt så er dette bare mine meninger – og etter egne erfaringer så vil jeg anbefale folk å vente noen få år før de tar seg ut i verden på egenhånd.

One week later

❤ Tenkte bare å oppdatere litt om hvordan det er å være hjemme igjen.
Nå har jeg vært hjemme i en uke, og jeg har det helt fantastisk! Alle er veldig hyggelige og forståelsesfulle, og det virker ikke som om noen dømmer meg fordi jeg dro hjem fra USA. Jeg har fått truffet mesteparten av vennene mine igjen, og jeg må virkelig si at det er helt fantastisk! Jeg angrer virkelig ikke på at jeg dro hjem fra USA; jeg har det bedre nå en noengang.

Tantekos med verdens beste lille niese som akkurat ble 1 år!

❤ Jeg tror det er ett tema jeg vil ta opp her på bloggen. Dette er hovedsaklig til dere fremtidige utvekslingsstudenter som leser bloggen min. Jeg har selv vært i situasjonen der en bare vil bort fra alt det gamle «kjedelige». Åpne vingene og fly ut i verden for å oppleve nye ting, stifte nye vennskap og lære masse. Nå kommer jeg til å si noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg noengang skulle si – Jeg skulle ha hørt på læreren min. Medielæreren min, Uta, sa til meg for ett år siden at det beste ville vært å dra på utveksling etter videregående fordi da er en voksnere, bedre til å ta valg og man er friere. Per dags dato kan jeg si meg helt enig i dette. Jeg husker hvor sint jeg ble hver gang noen foreslo at jeg heller skulle dra ut i verden etter videregående, og hvor klar jeg var for å komme meg bort. Det var kanskje det å dra på utveksling selv jeg trengte for å forstå?
Jeg har tidligere sakt at jeg ikke angrer på at jeg dro. Jeg lærte så ufattelig mye på de nesten to månedene, både om meg selv og om livet generelt. Men jeg er sikker på at jeg kunne ha lært disse tingene ved en senere anledning også. Om jeg hadde visst at jeg kom til å avbryte utvekslingsåret mitt så hadde jeg aldri dratt. Om jeg hadde visst at jeg måtte betale rundt 90.000 kroner for disse erfaringene, så hadde jeg stått over.

Jeg tror at man ærlig talt er alt for unge til å dra på utveksling som 16åringer. Ja, det finnes 16åringer som er veldig voksne, men jeg mener fremdeles at det er bedre å flytte til et fremmed land når man er over 18 år, kan bestemme mer selv og er mer selvstendige. Man kan da selv bestemme når man vil dra hjem på besøk/få besøk hjemmefra, man slipper å ha en organisasjon i hælene all the time og man kan bo i hybel for seg selv uten en vertsfamilies regler og vaner/uvaner.

❤ Jeg er en veldig rastløs person som liker seg godt hjemme, men som også liker å oppleve nye ting. Jeg kan godt bo en plass, men jeg vil reise og oppleve ting andre plasser i verden, så jeg er selvfølgelig allerede i gang med å bestemme meg for hva jeg vil studere etter videregående. USA var en liten oppvekker, og jeg begynte å innse at jeg muligens burde begynne å tenke bittelitt mer på fremtiden og hvor jeg vil i livet. Etter at uttalige lærere, venner og voksne mennesker har spurt meg i USA om hva jeg ville gjøre etter High School, forstod jeg at jeg må begynne å tenke litt på fremtiden min. Jeg går i 2.klasse og har under 2 år igjen før jeg står alene med føttene ute i den store verden hvor jeg skal bestemme meg for hva jeg vil gjøre med livet mitt.
Nå som denne drømmen er over har noen nye drømmer startet å vokse i hodet mitt. Her er noen tanker jeg har om hva jeg muligens vil gjøre etter videregående.

❤ Studere Grafisk Design på Griffith University i Australia. (Universitetet ligger ved denne stranden) ❤

❤ Reise jorden rundt ❤

❤ Studere Fashion in Paris ❤

❤ Så mange drømmer og en livstid til å oppfylle de på.

SNART I NORGE! ❤

I skrivende stundt sitter jeg på København flyplass og spiser mitt første Norske-ish måltid på over 6 uker. Deeeilig med brød som faktisk er laget av fullkorn og ost som faktisk er laget av melk. (Ja, jeg har sett flere reklamer i USA der det står: «Made of REAL milk!». Ikke all ost i USA er laget av melk skjønner dere…)

Flyturene gikk ganske greit! Mye bedre enn bort i alle fall. Jeg spiste mat, og kastet ikke opp – Check. Haha, neida. Men jo, den gikk ganske så fort. Først fløy jeg 5 timer fra Phoenix til Newark, og deretter 7 timer Newark til København. Så nå er det 3 timer igjen til flyet mitt fra København til Stavanger går! Herregud så mye jeg gleder meg til å lande på Norsk jord!

 

Jeg fikk forresten CDen med 5 av senior bildene mine som jeg hadde bestilt før jeg dro. Her er ett av bildene🙂
Da får jeg tilbringe de neste timene på TaxFree’n. Snakkes i Norge folkens!!!

Sammendrag av livet mitt i Arizona

Jeg vet at det er mange som var veldig nyskjerrige på skolen min, byen, folkene osv. Så jeg tenkte å skrive et siste innlegg om dette.

Musikk:

Her hører ungdommer mest på Country og HipHop. Men mest på country. I løpet av de 6 ukene jeg har vært her har jeg også blitt helt country frelst! Haha, jeg elsker country❤ Favorittsanger atm:

Hunter Hayes – Wanted

Billy Currington – Like My Dog

Chris Young – Tomorrow

Justin Bieber – That Should Be Me (Unnskyld Teresa og Marie, ja, det er en remix av JB og Rascall Flatts…)

Se hele spotify-countrylisten min her:
Country – USA ’12

Skolen:

Byen jeg bor i heter Gilbert. Her er det ca 209.000 innbyggere og over 7 forskjellige high schooler. Skolen jeg gikk på heter Williams Field High School og er vel den beste skolen i området. Den er «A-rated», som vil si at det er en 6er elev skole og det er den nyeste skolen (2007) så den er veldig vakker. Haha neida, men jo, den er fin. Jeg tror det er rundt 2000 elever på skolen min.

Hver time varer 50 min, vi begynner klokken 7:20 og slutter klokken 14:30. Mellom hver time har vi 5 min på å komme oss til neste time, og så har vi A-lunch og B-lunch alt etter hvilken time vi har som 4 time. Jeg har Engelsk, så jeg får B-lunch. Det er to forskjellige timeplaner. Kommer du for sent til timen (om så bare 3 sekunder etter at «final bell» har ringt) får du ikke komme inn i klassen. Da må du gå til Sweep. Dette er et IDIOTISK opplegg. I steden for at læreren bare skriver ned hvem som er kommet for seint slik som man gjør i Norge så må man gå til et kontor som for noen klasserom er på andre siden av campus, for å få et «Hall-pass» der det står at man er for sein. Dette gjør at man kommer 15 min for seint til klassen i steden for 2 min. Idiotisk sier jeg bare.

Det er ganske mange bygninger som ikke henger sammen. Ikke slik som i Norge. Bygg 100 (resepsjonen), bygg 200 (Engelsk-avdeling), bygg 300 (Matte-avdeling), bygg 400 (Medie-avdelingen) og bygg 500 (Science-avdelingen). Og så er det litt forskjellige andre uten navn som kantina, gymsalen, kor-bygget osv. I bygg 100 er det klasserom nr 100-199, bygg 200 er det rom 200-299 osv.  Så ganske enkelt å finne frem. Så har vi skolegården i midten av alle byggene.

Dette bildet er bare en bitteliten del av skolegården, men det er lisom de små røde takene med 4 bord under hvert tak. Og så har vi også bord inne i kantina. Jeg, Julia og Kirsten pleide å sitte på et bord under tak nr. 2 på bildet her!

Skolegården er i midten av alle bygningene og så ser man alle idrettsbanene til skolen til venstre. Tennis, baseball, softball, soccer, football, svømming osv.

Byen:

Jeg bor som sagt i Gilbert med 200.000 innbyggere. Det er ikke egentlig noe «sentrum» i byen, slik som ruten/langga er sentrum av Sandnes liksom. Om du søker på Gilbert på google så kommer det opp et bilde av en gammel gate som er som dratt ut av en 1950 Western film! Gaten finnes, jeg har vært i den, og den inneholder egentlig bare noen gamle restauranter osv. God mat! Ellers så skjer det egentlig ingenting i denne byen;p Det eneste som er å gjøre er å henge på senteret. SanTan Valley Mall er utekjøpesenteret i byen som ligger 20 min gåavstand fra huset mitt. Jeg gikk der i dag. Ellers så er Gilbert plassert i midten av alle de beste byene i Arizona! Rundt ligger Chandler, Tempe, Mesa og Queen Creek. Alt er så tett i dette området at man merker ikke når man har krysset grensen over til feks Chandler (3 min unna). I dag skal jeg på Chandler mall med en norsk jente som heter Juliane.

Ellers skjer det ikke mye i byen! Man kan kjøre rundt 30 min til Mesa der det er et badeland som heter SunSplash, men ellers er det ikke mye. Hver gang jeg sier at jeg er utvekslingsstudent får jeg kommentaer tilbake som «Why the heck did you choose the most boring place on earth, Gilbert?!» hahah😀 Jeg liker senteret, da, det er nok for meg:D

For de som lurer på hvordan dagene mine så ut:
06:00 – Stå opp
06:47 – 2 min til å løpe til bussen
07:00 – Sitte og vente med Taylor i resepsjonen på skolen
07:20 – Skole
14:40 – Buss hjem
15:00 – Tusle rundt hjemme
19:00 – Ut og spise middag
22:00 – Sove

Folkene:

Menneskene her er utrolig hyggelige og utadvendte. Man holder bestandig oppe dørene for hverandre (selv om jeg går 10 meter unna ei dør, stopper de opp og holder den oppe), og om amerikanere liker noe/misliker noe så sier de ifra. På godt og vondt. Amerikanere har utrolig dårlig klesstil (de fleste), så jeg får hver eneste dag komplimenter for antrekkene mine. Det har til og med skjedd at folk jeg ikke kjenner i gangene mellom timene har stoppet meg og sakt at jeg hadde på meg en fin kjole, eller topp osv. Hyggelig! Har du fint hår får du vite det, er du fint sminket en dag får du vite det. Det er ikke slik som i Norge at om man ser en jente som er kjempe pen, eller en jente med fin rumpe så bare gir man henne et bitchy blikk av sjalusi. Her sier de faktisk i fra! «Holy cow, you’re beautiful!». Da jeg og Annabell var på fotballkampen kom det to jenter bort til oss og spurte om vi var søstre. Da vi sa nei, at vi var fra Norge og Tyskland så sa de: «Oh my gosh! You foreigners are soo beautiful! Here we are swetty and gross, and you stand there looking like angels» Hahaha, søtt!

Om jeg skal gå inn på den overfladiske delen av amerikanere så kan jeg si såpass at ordtaket om amerikanerne stemmer ganske godt. «Everyone is friendly, but no-one is your friend». Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg merker på en måte at selv om de hele tiden spør om ting osv. så vet jeg at de ikke egentlig bryr seg. Man merker det på holdningen tror jeg… Selv om alle er supersnille, så når det kommer til det, så er ingen virkelig der for deg. Nå skal jeg selvfølgelig ikke dra alle amerikanere under en kam, men sånn generelt så kan jeg si at alle er vennlige men ingen er din venn. Noen av jentene begynte å gråte da jeg fortalte dem at jeg dro tilbake til Norge igjen, men jeg føler på meg at nå som jeg er ute av livene deres så tenker de liksom ikke mer på meg… Er ikke lett å forklare, men om dere kjenner amerikanere så tror jeg dere forstår.

Min beste venninne her nede har helt klart vært Annabell! Vi har tilbragt utallige timer sammen den siste måneden. Bodd sammen, vært sammen hver dag og vi har på en måte vært hverandres klippe når vertsforeldrene våre har vært sure. Vi har ligget ute i hagen og solt oss, vi har gått sammen til senteret på shopping, vi har vært i California sammen, vi har vært på fotballkamp sammen, vi har vært på baseballkamp sammen, vi har gått turer sammen. Vi har vært som søstre den siste måneden, og jeg savner så inderlig å ikke kunne gå 3 skritt for så å banke på døren hennes og spørre om vi skal finne på noe. Jeg savner Annabell.

De jentene jeg ble best kjent med på skolen er Julia, Kirsten, Alli og Taylor. Jeg spiste lunsj med Julia og Kirsten, Taylor hadde jeg Graphic Design sammen med så vi var alltid med hverandre der. En setning som beskriver henne bra (Som hu kan si om seg selv): «I’m frikin’ awesome, motherfucker!!» Det var den første setningen hun sa til meg. Haha, digger den selvgode jenta!

Alli & Kirsten – Julia (Halvt Norsk, Halvt Mexicansk) – og verdens kuleste Taylor

Maten:

Fritert, fett, smør, dressing, ost, jeg spyr. Haha, alt er usunt og fettete! Vertsfamilien spiser heldigvis for min del ute mye så der kan jeg bestille salater fri for dressing selv, men der er alt for mye usunn mat her. Jeg har faktisk ikke hatt brus en eneste gang her nede! Tror det har noe med at jeg har fått helt avsmak av det fordi folk drikker brus HELE tiden. Det står alltid cola på kjøkkenbenken, gulvet i gangen, 2 store xxxL begre i bilen, når vi spiser middag osv. Veldig mye brus her…
Så maten liker jeg best i Norge! Jeg lever for det meste på knekkebrød med ost på nå de siste dagene. Frokost, lunsj og av og til middag. Porsjonene er også gigantiske. Det verste er jo at all usunn mat er så latterlig billig! For 3 dollar (18 kr) får du på In-n-out Burger: 1 stor brus, cheeseburger med løkringer og pommes frites. What more to say?
Jeg har vent meg til å alltid se på barnemenyen her nede, fordi til og med de porsjonene er gigantiske. Haha. Min favoritt-rett må vel være Orange Chicken fra Panda Express! Herregud så godt det er! Fritert kylling i en deilig saus:

For de som lurer så har jeg fått flybillettene mine. Jeg drar fra Phoenix kl 6:45 på mandag da jeg flyr til Newark. I Newark har jeg 3 timer på meg til å skifte terminal, sjekke ut og sjekke inn igjen bagasjen(e) mine. Deretter flyr jeg til Køben, der har jeg også 3-4 timer før jeg flyr hjem til Stavanger! Lang tur, men såå verdt det!
Lander på sola 13:00 på tirsdag!! WIHO! SUPERSTOKA!!😀

Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

Jeg håper at alle vil lese dette innlegget slik at jeg ikke trenger å forklare hvorfor jeg drar hjem så alt for mange ganger:
Som i alle fall de nærmeste har merket så har jeg ikke hatt det så supergodt her nede. Jeg har vært syk flere dager og våknet i sjokk på natten mens jeg gråt fordi jeg har savnet hjemmet mitt så mye.
Det har vært et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg har bestemt meg for å dra hjem til Norge igjen. Hjem til mitt fantastisk flotte og trygge liv i lille Norge.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Å komme til en så dårlig vertsfamilie som behandlet meg så dårlig som jeg gjorde, gjør mye med en person. Allerede fra dag 2 var vertsforeldrene mine sure. Konstant sure og de snakket bestandig nedlatende til meg. Å bli behandlet så dårlig i over en måned har gjort noe med meg som jeg ikke helt klarer å beskrive… Jeg vet at jeg har lært å sette mer pris på mitt fantastiske liv i Norge, og elske hver side ved livet. Jeg har lært at familien min i Norge er alt jeg kunne drømt om og at de er helt fantastiske. Jeg har lært at gode vennskap er vanskelige å bygge og at de jeg har i Norge er festet med roten godt plantet i bakken, for alltid ❤ Alt dette har jeg lært etter å ha bodd i en familie som gjorde alt de kunne for å få meg til å føle meg mindre verdt, en familie som alltid kritiserte meg og som kjeftet på meg bare jeg gjorde en liten feil som å glemme å slokke lyset på rommet mitt. 

Dette var et så ufattelig hardt valg å ta. Jeg føler at jeg gir opp drømmen min uten å kjempe skikkelig for den. Men samtidig så føler jeg at denne drømmen har vist meg at dette kanskje ikke passet så perfekt for meg og at det finnes noe bedre for meg hjemme i verdens beste lille by, Sandnes.
Drømmen min ble ikke som forventet, men jeg har vokst på den og drar hjem med hodet høyt hevet.

Noen kan kanskje tro at jeg er svak som gir opp dette som kunne ha blitt et fantastisk år så fort. Men jeg vet at jeg ikke er svak! Jeg er sterk som i det hele tatt klarte å sette meg på det flyet som tok meg bort fra alt nært og kjært. Jeg er sterk for at jeg tok dette valget å avslutte mitt livs største drøm, drømmen jeg har hatt i flere år. Jeg var modig som reiste ned hit og prøvde det ut. Det er ikke mange som kan si at de i en alder av 16 år forlot sin familie & venner og dro over sjøen for å bo alene i et fremmed land.
Jeg sier ikke at jeg ga opp drømmen min lett. Men det er jeg som hver eneste dag føler denne intense tomheten og smerten i brystet mitt. Det er jeg som må gå med hodet oppreist og smile hele dagen selv om jeg innenfra føler at noe rakner mer og mer for hvert smil. Det er ikke lett å forklare følelsen jeg sitter med i brystet hver dag, og de som ikke har vært i denne situasjonen selv kan ikke forstå den.
Det kommer nok av det sterke båndet jeg har til min familie og mine venner i Norge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten mamma & pappa, og jeg ser virkelig ikke for meg ett helt år uten alle sammen!
Jeg sier ikke at jeg angrer på at jeg dro. Fordi om jeg ikke hadde dratt så hadde jeg fremdeles vært den samme jenta som jeg var for 2 måneder siden. Jeg er glad for at jeg dro slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å være helt alene, slik at jeg kunne få inn i hodet mitt hvor fantastisk fint liv jeg har og hvor ekstremt bra land vi bor i. Jeg elsker Norge ❤

Jeg har lært hva mangfold er, etter å ha bodd under samme tak med personer fra andre deler av verden. Jeg har lært hva toleranse er, etter å ha måtte tvunget meg til å leve med noe annerledes selv om jeg ikke likte det. Jeg har lært hva Autonomi er, etter å ha måtte ta en avgjørelse om å avslutte drømmen min helt selv. Etter å ha dratt helt ned hit på egenhånd. Jeg har lært hva å være hjelpesløs er, etter å ha hatt så lyst til å klemme noen, men en pc-skjerm forhindret meg i å gjøre det. Jeg har lært hva avstand er, etter å ha studert kartet i klasserommene hver dag og sett hvor langt det er fra USA til Norge. Hvor langt hjemmefra jeg var. Jeg har lært hva patriotisme er, etter å stolt ha forklart utallige amerikanere hvordan ting fungerer i Norge. Jeg har lært hva familie og venner er, etter å ha funnet ut at de støtter meg betingelsesløst. Til slutt har jeg lært hva fantasi er, etter å ha tilbragt uttalige timer fantaserende over det øyeblikket jeg kom hjem ❤ Til det øyeblikket jeg var lykkelig igjen.

Jeg tror ikke dette var det rette tidspunktet for meg å dra til USA. Jeg tror jeg heller skal vente til senere, vente til jeg kan dra uten en organisasjons regler, uten en vertsfamilie som trekker deg ned og holder deg tilbake, uten begrensninger for når jeg vil dra hjem/få besøk.
På en rar måte så føler jeg at jeg allerede har levd dette året. Gjennom alle dagdrømmene og tankene jeg har hatt i forkant av dette året føler jeg at jeg har gått gjennom alle mulige episoder, bare uten alt det følelsesmessige. Jeg har funnet ut at jeg er mer avhengig av å ha personer jeg er glad i rundt meg enn jeg var klar over.

Jeg er virkelig skuffet over måten den amerikanske organisasjonen CCI håndterte dette på. I starten fikk jeg ikke bytte familie, men da jeg sa at jeg ville hjem så sa de at jeg fikk bytte. Jeg hadde et telefonmøte med CCI. CCI på røret, jeg og vertsfar hjemme. Det var virkelig ikke en kjekk opplevelse. Jeg var tydeligvis helt alene mot 2 voksne mennesker. Ikke snakk om at CCI representanten var på min side. Hun fra CCI gjentok om og om igjen hvor skuffa de var over at jeg ikke klarte det og at de trodde jeg skulle klare det. Indirekte fortalte de meg hvor mislykket jeg var. De sa at om mange år når jeg blir mer voksen så kom jeg til å se tilbake på dette og bli skuffa over meg selv som ikke klarte å fullføre ett år i USA. Hun sa at hun visste at mamma og pappa ville jeg skulle bli suksessfull, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å oppnå noe i livet. Om jeg ikke ville bli suksessfull.
I tillegg til dette så satt vertsfar ved siden av meg og snakket om hvor skuffet han var over meg og samtidig slengte med en kommentar her og der om hvordan en utvekslingsstudent burde være smilende og åpen, hvordan jeg ble sint om jeg ikke fikk viljen min osv. Etter dette møtet følte jeg som om bakken var dratt bort under meg og som om jeg ble knust. Jeg har aldri før i mitt liv følt meg så alene og svak.
Merk; Dette var den Amerikanske organisasjonen CCI. Dette har ingenting å gjøre med Explorius. Explorius har vært kjempe snille og støttende gjennom denne perioden og vist at de virkelig er på min side.

Til slutt vil jeg bare si at jeg så inderlig håper at dere der hjemme ikke dømmer meg. Jeg har vært livredd for å bli sett på som mislykket, eller at folk skal tro at jeg bare har gitt opp. Jeg håper at, etter å ha lest dette innlegget, dere klarer å sette dere i min situasjon og forstå hvor sliten både fysisk og psykisk dette har gjort meg. Jeg er lei av å bli rakket ned på, jeg er lei av å bli kritisert. Jeg savner den smilende hverdagen jeg hadde i Norge, og jeg savner livet mitt.
Jeg håper virkelig at dere respekterer valget jeg har tatt, og at dere støtter meg slik min familie og mine beste venner gjør ❤

– Julie Sørbø Sviggum