You don’t know what you got until you’re missing it alot

 Da har jeg snart vært her i 1 måned. Den 26.Juli dro jeg over til landet som sies å oppfylle alle drømmer, uten noen aning om hva som ventet meg på ”andre siden”.  Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Allerede har jeg lært så mye om meg selv og hva jeg setter pris på i livet.

Jeg har for første gang i mitt liv virkelig forstått ordtaket: ”You don’t know what you got until it’s gone”. Ikke i den forstand at jeg har mistet noen personer for alltid, men ved at man virkelig setter så mye mer pris på alt man har når man lever alene med bare fremmed folk rundt seg. Jeg har fremdeles familien min og vennene mine i Norge, men de er så langt borte at det til tider kan føles som om jeg har mistet dem. Selv om jeg snakker med familien og venner i Norge hver eneste dag, så føles det på en måte som om de bare er telefonen/facebooken min. Jeg føler ikke de er vrkelige. Kan vel beskrive det på den måten at jeg føler at det er en annen jente som lever mitt liv i Norge, og jeg er så sjalu på henne!

Å dra på utveksling er ikke en veldig tøff avgjørelse å ta, men det er definitivt en tøff ting å gjennomføre. Den følelsen av å være helt alene på andre siden av jorden kan være veldig nedbrytende og man føler seg brått veldig ensom.

Verdens beste jenter! Live, Malin, meg og Julie. Savner Ingrid som var syk, da 😦

Kjære søstre og niese! Amalie, meg, Carina, Charlotte og baby Ulrikke ❤ Savner Jan Thomas i søskenflokken her da:(

Besteforeldre! Farmor, mormor, meg og morfar ❤

De aller beste foreldrene i hele universet!!

Det var alle som var med meg på flyplassen ❤

Jeg savner familien min

Norway: 07:21

Arizona: 22:21

I dag har vært en tung dag. Farfaren min som døde i en bilulykke forrige uke ble gravlagt, og jeg var ikke der for å ta farvel. På slike dager begynner man å tenke. Hva gjør jeg egentlig her på andre siden av jorden fra alt og alle jeg er glad i? Hva om det skjer noe med noen hjemme igjen og jeg ikke er der?

Min beste farfar ❤

Jeg skypet med familien i dag. Det var deilig å se alle igjen!

Jeg vet at jeg kanskje ikke burde skrive om disse tidene på bloggen. Men grunnen til at jeg skriver om disse tunge dagene, er nettopp fordi et år som utvekslingstudent ikke bare er en dans på roser.
Jeg vil at dere skal vite det, og jeg vil se tilbake på disse innleggene og huske at det var så ufattelig vanskelig å sette meg på det flyet  som tok meg bort fra alt nært og kjært, alt trygt.

Ja, det er dager, som i dag, der jeg bare vil hjem. Vil hjem og legge meg i armkroken til pappa, til klemmene til mamma. Der jeg vil hjem og krangle med Amalie, eller sloss med Jan Thomas. Der jeg vil få gode råd og trøstende ord fra Carina og Charlotte, og der jeg vil klemme lille Ulrikke slik som jeg gjør på alle de bildene jeg har. Dager som i dag skulle jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne være hjemme en stund. Om så bare for å si hei.
Men jeg skal klare dette. Det tar nok en stund til, men jeg skal klare å vende meg til det.

I dag har jeg en sånn dag at jeg bare vil hjem.

Første dag hos vertsfamilien

Da var kvelden her og første dag med den nye vertsfamilien er over. Det har vært en lang dag! Sto opp kl 3 i natt for å ta flyet til Phoenix, landet kl 9. Deretter hentet vertsmor, Cathy, og vertsniese, Daphne, meg på flyplassen. Vi fikk bare satt inn koffertene mine i gangen før jeg måtte skynde meg til skolen for å delta på et ‘pre orientation meeting’ der vi fikk omvisning på skolen.
Skal velge fag i morgen, og få ett nytt simkort med amerikansk nummer.

Det var en rar følelse å ankomme vertsfamilien i dag, jeg skal innrømme det. Mange småting som er helt nye for meg kan bli veldig overveldende. Småting som at Cathy insisterer på å kjøre meg til Walmart som ligger 20 min gåavstand unna. Småting som at selv om vi sitter på en restaurant med mange folk rundt oss så må vi holde hender, lukke øynene og be høyt før hvert måltid. Småting som at jeg, som egentlig ikke liker hunder serlig godt, har en liten pølsehund labbende etter meg hele dagen. Småting som utgjør en stor forskjell iløpet av en hel dag.

Disse småtingene kan få en til å føle seg ganske så alene på andre siden av jorden fra alt nært og kjært. Når Cathy ligger og sover på dagen mens jeg sitter alene på et rom som føles som fremmed for meg, mens jeg henger opp bilder av personer fra noe som føles som et annet liv på veggen. Bildene av familien min og vennenne mine som jeg savner så mye!

Jeg antar at det er dette som kalles for kultursjokk. Jeg har fått kultursjokk. Definisjonen på kultursjokk er at man føler seg som en fremmed.
I dag da jeg så meg i speilet på badet mitt så jeg utrolig nok en fremmed. Jeg følte ikke at det var meg som sto på den andre siden av speilet. En ganske så underlig fremmedfølelse. Håper den forsvinner ganske fort.

20120730-203715.jpg