Congratulations, Julie!

Good Afternoon Julie, 

I wanted to respond to your message on Facebook.   Your application has been accepted. 

Congratulations!

Jepp! Da kan søket om vertsfamilie starte! Jeg har nemlig blitt godkjent av CCI! Jeg sendte inn søknaden min for mange uker siden, men kontaktpersonen min i Norge sa at jeg enda ikke hadde fått tilbakemelding på om søknaden var blitt godkjent i USA. Utålmodig som jeg er bestemte jeg meg for å få litt fart på sakene.

Det finnes en gruppe for organisasjonen som jeg drar med (CCI greenheart) på Facebook som jeg henvendte meg til. Jeg sendte dem en melding der jeg spurte om de pleide å bruke lang tid på å godkjenne søknader. Jeg fikk som svar at de skulle sende meg en mail fortløpende. Denne mailen fikk jeg da for 5 minutter siden. Søknaden min er godkjent!

Dette er selvfølgelig ikke det samme som å få mail om at jeg har fått vertsfamilie, men de siste ukene har jeg kun ventet på denne mailen! Mailen om godkjenning. Nå kan jeg endelig puste lettet ut og vente på neste «gledens-mail» – nemlig mailen om at jeg har fått vertsfamilie!!

Ventetiden

Ventetiden er lang. Lang og kjedelig. Hver dag sjekker jeg emailen min – i håp om å finne mailen. Den mailen. Mailen som skal forandre hverdagen min. Mailen som skal stoppe ventetiden.

Jeg gleder meg til å fortelle alle hvor jeg skal. Jeg er lei av å måtte si at jeg ikke vet. Ikke vet hvor i USA jeg skal. USA er et land på 9,826,675 km’2. Et land med over 300 millioner mennesker. Der skal jeg liksom si at jeg skal bo i 10 måneder. En ukjent plass på de over 9 millioner km’2.

Flere ganger i måneden popper det opp enda en ny melding på facebook der noen har skrevet på veggen til Utvekslingsgruppene at de har fått familie. Arh! Jeg vil at det skal være meg! Meg som skriver «Ja! Jeg har fått vertsfamilie i *****» Men jeg er glad på deres vegne!
Jeg gleder meg til å bli kjent med familien. Jeg gleder meg til å ikke føle den usikkerheten lenger. Den uvitenheten. Det faktum at jeg ikke vet hvor i USA jeg skal tilbringe 10 måneder ++ av livet mitt! Det at jeg ikke vet om familien vil bli en bra match, eller om jeg vil få mange venner.

Jeg sier til alle at jeg gleder meg sånn til sommeren! Hovedgrunnen til dette er at da vet jeg mest sannsynlig hvor jeg skal tilbringe det, forhåpentligvis, beste året i mitt liv! Da kan jeg for alvor si at jeg snart drar til USA.