Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

Jeg håper at alle vil lese dette innlegget slik at jeg ikke trenger å forklare hvorfor jeg drar hjem så alt for mange ganger:
Som i alle fall de nærmeste har merket så har jeg ikke hatt det så supergodt her nede. Jeg har vært syk flere dager og våknet i sjokk på natten mens jeg gråt fordi jeg har savnet hjemmet mitt så mye.
Det har vært et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg har bestemt meg for å dra hjem til Norge igjen. Hjem til mitt fantastisk flotte og trygge liv i lille Norge.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Å komme til en så dårlig vertsfamilie som behandlet meg så dårlig som jeg gjorde, gjør mye med en person. Allerede fra dag 2 var vertsforeldrene mine sure. Konstant sure og de snakket bestandig nedlatende til meg. Å bli behandlet så dårlig i over en måned har gjort noe med meg som jeg ikke helt klarer å beskrive… Jeg vet at jeg har lært å sette mer pris på mitt fantastiske liv i Norge, og elske hver side ved livet. Jeg har lært at familien min i Norge er alt jeg kunne drømt om og at de er helt fantastiske. Jeg har lært at gode vennskap er vanskelige å bygge og at de jeg har i Norge er festet med roten godt plantet i bakken, for alltid ❤ Alt dette har jeg lært etter å ha bodd i en familie som gjorde alt de kunne for å få meg til å føle meg mindre verdt, en familie som alltid kritiserte meg og som kjeftet på meg bare jeg gjorde en liten feil som å glemme å slokke lyset på rommet mitt. 

Dette var et så ufattelig hardt valg å ta. Jeg føler at jeg gir opp drømmen min uten å kjempe skikkelig for den. Men samtidig så føler jeg at denne drømmen har vist meg at dette kanskje ikke passet så perfekt for meg og at det finnes noe bedre for meg hjemme i verdens beste lille by, Sandnes.
Drømmen min ble ikke som forventet, men jeg har vokst på den og drar hjem med hodet høyt hevet.

Noen kan kanskje tro at jeg er svak som gir opp dette som kunne ha blitt et fantastisk år så fort. Men jeg vet at jeg ikke er svak! Jeg er sterk som i det hele tatt klarte å sette meg på det flyet som tok meg bort fra alt nært og kjært. Jeg er sterk for at jeg tok dette valget å avslutte mitt livs største drøm, drømmen jeg har hatt i flere år. Jeg var modig som reiste ned hit og prøvde det ut. Det er ikke mange som kan si at de i en alder av 16 år forlot sin familie & venner og dro over sjøen for å bo alene i et fremmed land.
Jeg sier ikke at jeg ga opp drømmen min lett. Men det er jeg som hver eneste dag føler denne intense tomheten og smerten i brystet mitt. Det er jeg som må gå med hodet oppreist og smile hele dagen selv om jeg innenfra føler at noe rakner mer og mer for hvert smil. Det er ikke lett å forklare følelsen jeg sitter med i brystet hver dag, og de som ikke har vært i denne situasjonen selv kan ikke forstå den.
Det kommer nok av det sterke båndet jeg har til min familie og mine venner i Norge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten mamma & pappa, og jeg ser virkelig ikke for meg ett helt år uten alle sammen!
Jeg sier ikke at jeg angrer på at jeg dro. Fordi om jeg ikke hadde dratt så hadde jeg fremdeles vært den samme jenta som jeg var for 2 måneder siden. Jeg er glad for at jeg dro slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å være helt alene, slik at jeg kunne få inn i hodet mitt hvor fantastisk fint liv jeg har og hvor ekstremt bra land vi bor i. Jeg elsker Norge ❤

Jeg har lært hva mangfold er, etter å ha bodd under samme tak med personer fra andre deler av verden. Jeg har lært hva toleranse er, etter å ha måtte tvunget meg til å leve med noe annerledes selv om jeg ikke likte det. Jeg har lært hva Autonomi er, etter å ha måtte ta en avgjørelse om å avslutte drømmen min helt selv. Etter å ha dratt helt ned hit på egenhånd. Jeg har lært hva å være hjelpesløs er, etter å ha hatt så lyst til å klemme noen, men en pc-skjerm forhindret meg i å gjøre det. Jeg har lært hva avstand er, etter å ha studert kartet i klasserommene hver dag og sett hvor langt det er fra USA til Norge. Hvor langt hjemmefra jeg var. Jeg har lært hva patriotisme er, etter å stolt ha forklart utallige amerikanere hvordan ting fungerer i Norge. Jeg har lært hva familie og venner er, etter å ha funnet ut at de støtter meg betingelsesløst. Til slutt har jeg lært hva fantasi er, etter å ha tilbragt uttalige timer fantaserende over det øyeblikket jeg kom hjem ❤ Til det øyeblikket jeg var lykkelig igjen.

Jeg tror ikke dette var det rette tidspunktet for meg å dra til USA. Jeg tror jeg heller skal vente til senere, vente til jeg kan dra uten en organisasjons regler, uten en vertsfamilie som trekker deg ned og holder deg tilbake, uten begrensninger for når jeg vil dra hjem/få besøk.
På en rar måte så føler jeg at jeg allerede har levd dette året. Gjennom alle dagdrømmene og tankene jeg har hatt i forkant av dette året føler jeg at jeg har gått gjennom alle mulige episoder, bare uten alt det følelsesmessige. Jeg har funnet ut at jeg er mer avhengig av å ha personer jeg er glad i rundt meg enn jeg var klar over.

Jeg er virkelig skuffet over måten den amerikanske organisasjonen CCI håndterte dette på. I starten fikk jeg ikke bytte familie, men da jeg sa at jeg ville hjem så sa de at jeg fikk bytte. Jeg hadde et telefonmøte med CCI. CCI på røret, jeg og vertsfar hjemme. Det var virkelig ikke en kjekk opplevelse. Jeg var tydeligvis helt alene mot 2 voksne mennesker. Ikke snakk om at CCI representanten var på min side. Hun fra CCI gjentok om og om igjen hvor skuffa de var over at jeg ikke klarte det og at de trodde jeg skulle klare det. Indirekte fortalte de meg hvor mislykket jeg var. De sa at om mange år når jeg blir mer voksen så kom jeg til å se tilbake på dette og bli skuffa over meg selv som ikke klarte å fullføre ett år i USA. Hun sa at hun visste at mamma og pappa ville jeg skulle bli suksessfull, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å oppnå noe i livet. Om jeg ikke ville bli suksessfull.
I tillegg til dette så satt vertsfar ved siden av meg og snakket om hvor skuffet han var over meg og samtidig slengte med en kommentar her og der om hvordan en utvekslingsstudent burde være smilende og åpen, hvordan jeg ble sint om jeg ikke fikk viljen min osv. Etter dette møtet følte jeg som om bakken var dratt bort under meg og som om jeg ble knust. Jeg har aldri før i mitt liv følt meg så alene og svak.
Merk; Dette var den Amerikanske organisasjonen CCI. Dette har ingenting å gjøre med Explorius. Explorius har vært kjempe snille og støttende gjennom denne perioden og vist at de virkelig er på min side.

Til slutt vil jeg bare si at jeg så inderlig håper at dere der hjemme ikke dømmer meg. Jeg har vært livredd for å bli sett på som mislykket, eller at folk skal tro at jeg bare har gitt opp. Jeg håper at, etter å ha lest dette innlegget, dere klarer å sette dere i min situasjon og forstå hvor sliten både fysisk og psykisk dette har gjort meg. Jeg er lei av å bli rakket ned på, jeg er lei av å bli kritisert. Jeg savner den smilende hverdagen jeg hadde i Norge, og jeg savner livet mitt.
Jeg håper virkelig at dere respekterer valget jeg har tatt, og at dere støtter meg slik min familie og mine beste venner gjør ❤

– Julie Sørbø Sviggum

48 thoughts on “Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

  1. Hater familien din! Du gledet deg jo sånn når vi var i NY. Jeg er glad du fikk vere med til NY i hvertfall! Er ikke glad for opplevelsen din i Arizona, men håper du får det fint hjemme 🙂 Kan ikke si meg enig i at Norge er et bra land etter hvordan selve landet blir styrt på, haha. Men får sikkelig vondt av deg som måtte oppleve det der! 😦 Håper du blir bedre psykisk. (Hørtes kanskje litt feil ut, men du forstår nok) 🙂 God tur hjem og jeg er veldig glad på dine vegne når det kommer til å få se familien og alle kjære igjen! Du tok virkelig det riktige valget og jeg er sikker på du blir støttet 100% 🙂

    Lykke til og god tur! Tenker meg det er mange gledestårer på spill nå som du skal se familien igjen! ❤

    • Ja, det va ganske dumt at det endte sånn som dette!:/ Ja NY va heilt uforglemmelig!! Fantastisk 😀 Haha, snakke om maten i Norge, folkå, naturen osvosv.!
      Tusen takk, Elisabeth!! ❤ Ja, glede meg ufattelig mye! ❤

  2. Jeg var selv i usa 2009/2010 – og hadde veldig lik situasjon! Jeg kom til en familie hvor vertsmor hadde deprasjonsproblemer. Hun var alltid sur på meg. De holdt på med skillsmisse flere ganger i løpet av året. Hun fortalte også me hvordan en utvekslingsstudent burde være og at jeg ikke var bra nok! Kjenner meg skikkelig igjen i hva du skriver! ( du skriver dette med gode ord)! jeg skjønner VELDIG godt hvorfor du reiser hjem. selv reiste jeg ikke hjem pga gode venner 🙂 men du skal vite at du er utrolig tøff –

  3. Skjønner ikkje ka vertsfamilien din tenker med… Utvekslingsstudentar vil jo bar ein ting og det er å greie seg gjennom kvardagen. Vi er milevis frå vår eigentlege heim og vertsfamiliar bør støtte oss og oppmuntre oss. Eg synst ikkje det er for masse å be om. Virkar som vertsfamilien din har missforstått heile opplegget!
    Støtter deg i valget ditt, og håper du får eit supert år i Norge. USA går jo ingen plass.Vi er heldige som har eit så fantastisk land å returnere til om alt går gale. Eg synst du er tøff!

    • Ja, eg skjønne ikkje heilt tankegangen di har hatt eller keffor di velge å oppføra seg som di gjør, men eg håpe di snart lære av sine feil etter at de 2 siste utvekslingsstudentene di har hatt har dratt hjem og bytta familie! Ja, veldig heldig med Norge altså!
      Tusen takk! Lykke te videre i ditt år! 😀

  4. Åå vennen! Alle her hjemma vett at dette va vanskelig for deg. Du e sterke ❤
    Glede meg masse, masse til du komme hjem ❤ ❤ Veldig glad i deg!

  5. Man forstår ikke hvor hardt det er å være utvekslingsstudent om man ikke er/ har vært det selv! Har masse respekt for deg som avbryter året. Masse lykke til hjemme i Norgen, kosdeg! 🙂

  6. Det gjorde dagen min. Sitter i samme situasjon i USA selv, og dette viste meg at jeg ikke er så mislykket som jeg trodde. Tusen takk, stå på! Du er modig!

    • Åh, så bra! Nei, jeg har snakket med veldig mange som er i samme situasjon som oss, så vi er ikke alene!
      Tusen takk! Lykke til med året ditt, håper du tar det rette valget om å dra hjem eller om å bli! 😀

  7. For et utrolig tøft og modig valg av deg å ta! Virkelig. Jeg forstår deg så utrolig godt på mange måter, men heldigvis klarte jeg å komme meg unna den første vertsfamilien min. Nå bor jeg hos en ny (men midlertidig) vertsfamilie, siden CCI tydeligvis gjør alt de kan i verden for å holde meg unna denne fantastiske vertsfamilien jeg er i nå. Jeg bor her i Minden, Louisiana, men nå tvinger de meg til å flytte til en ukjent by, ukjent familie og en ukjent skole et eller annet sted i Dallas, Texas. Så jeg forstår deg utrolig (!!) godt når det gjelder skuffelsen over CCI. Alle menneskene jeg har vært i kontakt med i CCI har vært helt forjævlige, bortsett fra én som overraskende nok var litt forståelsesfull. Men ellers virker det som om de gjør alt de kan for å gjøre og føle deg miserabel. Kjenner meg også igjen i den situasjonen hvor de i CCI drar deg ned ved å si at du er mislykket, og alt dette er din feil. Det er jo helt FEIL. Uansett om det er problemer, hjemlengsel eller hva det nå måtte være; er utvekslingsstudenten ulykkelig så skal de være hjelpsomme, forståelsesfulle og støttende. Noe de tydeligvis ikke er på noen som helst måte. Heldigvis har Explorius vært helt fantastiske på det området! Jeg er utrolig takknemlig for at de har vært så støttende, og fortsetter å prøve og hjelpe meg med situasjonen min.
    Det er leit å høre om situasjonen din og hvor ulykkelig du var, den følelsen av ensomhet og svakhet er noe jeg absolutt ikke unner noen. Men du har vært sterk, og fortsetter å være sterk. Jeg ønsker deg en kjempegod tur hjem igjen til fantastiske Norge, og jeg gleder meg på dine vegne til du får tilbake smil og glede i hverdagen igjen. Unner deg alt godt, Julie! Lykke til videre ♥

    • Ja, da er jeg ikke alene om å ikke være fornøyd med CCI i alle fall! Ja, det er nok heller dem som har mislykket i å få meg til å trivs her!!
      Håper det går bra med deg og at du får et uforglemmelig år! Tusen takk!! ❤

  8. Jeg får bare lyst til å gi deg en stor klem jeg. Du aner ikke hvor sterk du er, aldri ALDRI tenk noe annet, det er ikke slik et utvekslingsår skal være, og jeg hadde helt ærlig ikke klart den måneden engang. Du er utrolig tøff! God tur hjem, det fortjener du<33

  9. Kjenner meg ekstremt igjen. Har heldigvis klart å finne en ny vertsfamilie på egenhånd som virker helt perfekt. Men å være alene med en vertsfamilie absolutt ikke hæler er GRUSOMT. Ringte mamma og pappa gråtende hver eneste kveld og tryglet dem om å få lov til å komme hjem. Nå sitter de med en telefonregning på 4000 kr.
    Alt ble så sinnsykt mye bedre etter jeg begynte på skolen her, har fått god kontakt med kjempemange.
    Respekterer deg masse for å dra hjem, det viser på ingen måte svakhet.

    • Ja, har merket at det er en god del som har hatt det likt! Er veldig glad for at du fant en ny passende vertsfamilie slik at ikke ditt år også ble ødelagt!
      Åh, ja, kjenner meg igjen der altså! Har brukt litt penger på mobilregning her i huset også;p
      Tusen takk! ❤

  10. Har fulgt med på hva du har gått igjennom på facebook de siste ukene.. Er utrolig dumt at dette, en av skrekkhistoriene vi blir fortalt i løpet av søknadsprosessen, skjedde deg. Det er bra du vet at å dra hjem ikke er et tegn på svakhet! Jeg vet selv hvor skremmende det var å dra hjemmefra, og hvor hardt det var å si hade til venner og familie på flyplassen. Og ikke minst hvor liten jeg følte med på utenlandsavdelingen på Gardermoen når jeg visste jeg skulle fly ut i den store verden! Men, det har sikkert vært lærerikt for deg. Og det er mye bedre å være lykkelig i lille Norge, enn ulykkelig i store USA. Et utvekslingsår er noe man vil minnes med glede, og det tviler jeg på at du ville gjort med den familien.. Men herregud, du har et helt liv til å oppleve nye ting, møte nye mennesker, og prøve thanksgiving på (for eksempel). Lykke til!

    • Ja, jeg hadde virkelig ikke forventet at dette skulle hende med meg! Nå var ikke dette en av de verste skrekkhistoriene, vel og merke, men jeg klarte bare ikke å være her lenger.
      Ja, jeg har lært utrolig mye på dette! Ja, ikke sant! Man trenger ikke nødvendigvis å starte så brått som 16åring! Da er det for noen bedre å vente noen år.
      Tusen takk! ❤

  11. åå så utrolig kjipt! du er strekt, og jeg støtter deg fullt og dterkt i reise hjem – om det er det som er det beste for deg!

    jeg har planer om å reise neste år, og har bare for ett par dager siden kontaktet explorius, har jeg gjort et feilvalg? burde jeg heller velge en annen organisjason? hadde vert utrolig takknemlig for svar!

    lykke til, og god tur hjem ❤

    • Tusen takk!
      NEINEINEI! Du har IKKE gjort et feilvalg ved å kontakta Explorius! De har vært helt utrolig støttende under hele prosessen og alltid vist at de er på min side. Samtidig som de alltid er/har vært raske med å svare på mail og spørsmål. Så det er et bra valg!:)

      Tusen takk! ❤ Lykke til med ditt år også!

  12. skjønner deg utrolig godt! var i nesten samme situasjon selv da jeg var ute ifjord, men endte opp med å ikke dra hjem. jeg hadde en vertsmor som ga helt faen i meg, men takket være gode venner ble jeg der og brukte det til min fordel (hadde ingen plikter og ingen regler så tok det til min fordel og var med venner 24/7 så fikk et bra år) .. syntes ihvertfall det er et veldig voksent valg av deg å dra hjem. gjennom en blogg virker det så lett å være utvekslingsstudent, men etter å ha sitter der selv vet jeg hvor hardt det kan være! håper du ihvertfall har noen gode minner fra turen. støtter deg fullt og helt og håper du er fornøyd med valget du tar nå! vet et er surt, men det er nok verdt det 🙂

    • Ja, skjønner! Hehe, jeg hadde det litt motsatt. Vertsmor gir meg 1000millioner plikter og er veeldig streng med utetider, hvor jeg får være osv. Så den hadde nok ikke funket her i huset 😦
      Ja, virkelig! Det høres så enkelt ut, men det er virkelig umulig å forestille seg hvor ekstremt vanskelig det er!
      Foreløpig ser det ut som om jeg har tatt det riktige valget for meg, så får man bare vente og se utover om det stemmer! 😀

  13. Dømmer deg aboslutt ikke. Vertsfamilie og organisasjon er alt i slike sammenhenger, og når begge svikter er det ikke stort annet å gjøre enn å dra hjem. Klem!

  14. Jeg synes ingen burde se på deg som misslykket, for du lyktes faktisk i å dra helt til usa alene! Er ikke alle som klarer å ta det steget engang. Og at du er svak, bullshit, hvis du hadde vært svak hadde du ikke turt å stått frem med at du faktisk ikke orker mer, jeg synes du er sterk jeg, som gjør hva du vill og som nå drar hjem fordi det er sånn du føler blir best! Stå på vidre, jeg ser hvertfall ikke på deg som misslykket 🙂

  15. Forstår deg! Det er ikke svakt. Jeg har bare noen spm, hvis du vil svare nå da! 🙂 Jeg driver og søker med AFS for å dra på utveksling, og slike ting som du har opplevd er jeg veldig redd for skal skje. Jeg er også veldig nær med familien min her. Er veldig usikker på om jeg burde dra eller ikke. Men tror jeg gjør det, har liksom drømt om det siden 8. klasse….hva vil du anbefale?
    Så lurte jeg også på hvordan det funker med tilbakebetaling. Får du igjen noe av programavgiften…det er jo ganske mye penger?
    Du er over hodet ikke svak, kan tenke meg til den situasjonen der. Lykke til videre 🙂

    • Akkurat slik hadde jeg det også! Husker ikke når jeg begynte å drømme om dette året en gang, men jeg meldte meg på første gang hos Aspect ett og et halvt år før jeg skulle dra;) Liitt tidlig;p
      Alle tenker at disse tingene aldri kommer til å skje seg selv. Det tenkte jo jeg også! Men jeg var veldig uheldig. Heldigvis så er det ikke ofte at dette skjer, og det er utrolig nok bare 5% som drar hjem. Om du virkelig drømmer om det slik jeg gjorde så vil jeg si «go for it!» I verste fall drar du hjem slik som meg, men det tror jeg ikke det er så stor sjangs for. Selvfølgelig kommer du til å ha en hjemlengsel du aldri har følt maken til tidligere, og du kommer til å ønske å bare dra hjem, men dette skjer med alle! Så det er bare å komme seg gjennom de første 2-3 månedene, og så går det kjempebra! Jeg merker at når jeg har mye å gjøre, henge med venner/er på skolen/trening osv. så tenker jeg ikke mye på familie og venner i norge i det hele tatt. Så etter en stund, om du har mye å gjøre på, så kommer du ikke til å tenke såå mye på de hjemme selv om du har et veldig sterkt bånd med de slik som jeg har.
      Selvfølgelig kommer det til å være dager der alt du vil er å dra hjem, men alt i alt vil det være verdt det og på slutten av året ser du tilbake og tenker at du ikke gikk glipp av noe hjemme og at året gikk utrolig fort.
      Så, ja, jeg vil virkelig anbefale deg å reise! Uansett om du velger å dra hjem så lærer du mer enn jeg tror noen av dine venninner noen sinne kommer til å lære! Lykke til!! Stå på!
      Nei, jeg får desverre ikke igjen en krone… 😦 Det er gaanske dumt…

  16. Julie, du er sterk! Kan ikkje førestille meg koss det kan være å reise heim, for USA har alltid vert en stor drøm for meg også! Men det at du har tatt det valget å reise heim forstår eg kan ha vert veelidg tøfft! Så lenge du følger hjertet og føler at du gjør det rette, så stå på!

  17. Syns du e tøffe som tørr å reisa hjem igjen! Og du va jaffal tøffe når du satt deg på flyet bort te USA. Ska bli godt å få deg hjem igjen, og se deg igjen på Høyres Hus 🙂
    Snakkes snart 🙂

  18. Synes virkelig synd på deg! Dumt at dette året ikke ble som det burde bli for deg.. Lykke til videre!

  19. Lykke til videre – og fortsett med å skrive. Du er flink ! Håper skoleplassen din venter på deg i Norge, så du kan fortsette med det vil. Takk for at du har vært så åpen og ærlig, og latt bloggleserne ta del i det. Det er viktig å få fram at det er flere sider av det å være en utvekslingsstudent . Noen er uheldige med vertsfamilie etc., som deg.
    Heldigvis er det mange som har det bra også. Lykke til på Norsk jord !

  20. Kjære Julie
    Jeg vet akkurat hvilke følelser du har slitt med den siste tiden, før du kom hjem. Du har vært utrolig modig som så ung valgte å reise så langt bort fra familien din og venner. Jeg reiste bare til London alene som 19 år, og følte mye av det samme som deg. Alt skulle jo bli så bra, jeg skulle komme tilbake etter 1 år og fortelle masse og ha opplevd et helt annet liv og en annen hverdag. Jeg skulle nå målet mitt og fullføre engelsk skolegang. Men så blir det ikke slik… Og det er nok mange jenter som opplever dette. Noen på samme måte som deg, andre på verre måter. Du har ikke gitt opp drømmen din, du kunne aldri forutse hvordan dette skulle bli, og det viktigste er at du har gjort deg noen erfaringer rikere. I ettertiden vil du oppleve at du nesten føler det som en drøm. Andre skjønner ikke at noen mennesker kan oppføre seg sånn, og du får ting på avstand. Da sitter du å tenker tilbake, var det virkelig sånn? Opplevde jeg virkelig dette? Men du er den eneste som kan kjenne tilbake på hvordan ting var og at det ikke var riktig å gjennomføre det. Kanskje den mest positive erfaringen du har fått av dette er hvor godt det smaker med norsk, friskt vann fra springen, frisk luft, sunn mat og hvor takknemlig man skal være for det fine man har i livet sitt hjemme? Du visste at du hadde en fin familie og et fint liv, men alikevel så kjenner du det enda bedre nå.

    Du har ikke mislyktes, du har vært voksen nok til å si at dette er ikke riktig for meg, og du har fått massevis av erfaringer 🙂 Lykke til videre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s