Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

Jeg håper at alle vil lese dette innlegget slik at jeg ikke trenger å forklare hvorfor jeg drar hjem så alt for mange ganger:
Som i alle fall de nærmeste har merket så har jeg ikke hatt det så supergodt her nede. Jeg har vært syk flere dager og våknet i sjokk på natten mens jeg gråt fordi jeg har savnet hjemmet mitt så mye.
Det har vært et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg har bestemt meg for å dra hjem til Norge igjen. Hjem til mitt fantastisk flotte og trygge liv i lille Norge.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Å komme til en så dårlig vertsfamilie som behandlet meg så dårlig som jeg gjorde, gjør mye med en person. Allerede fra dag 2 var vertsforeldrene mine sure. Konstant sure og de snakket bestandig nedlatende til meg. Å bli behandlet så dårlig i over en måned har gjort noe med meg som jeg ikke helt klarer å beskrive… Jeg vet at jeg har lært å sette mer pris på mitt fantastiske liv i Norge, og elske hver side ved livet. Jeg har lært at familien min i Norge er alt jeg kunne drømt om og at de er helt fantastiske. Jeg har lært at gode vennskap er vanskelige å bygge og at de jeg har i Norge er festet med roten godt plantet i bakken, for alltid ❤ Alt dette har jeg lært etter å ha bodd i en familie som gjorde alt de kunne for å få meg til å føle meg mindre verdt, en familie som alltid kritiserte meg og som kjeftet på meg bare jeg gjorde en liten feil som å glemme å slokke lyset på rommet mitt. 

Dette var et så ufattelig hardt valg å ta. Jeg føler at jeg gir opp drømmen min uten å kjempe skikkelig for den. Men samtidig så føler jeg at denne drømmen har vist meg at dette kanskje ikke passet så perfekt for meg og at det finnes noe bedre for meg hjemme i verdens beste lille by, Sandnes.
Drømmen min ble ikke som forventet, men jeg har vokst på den og drar hjem med hodet høyt hevet.

Noen kan kanskje tro at jeg er svak som gir opp dette som kunne ha blitt et fantastisk år så fort. Men jeg vet at jeg ikke er svak! Jeg er sterk som i det hele tatt klarte å sette meg på det flyet som tok meg bort fra alt nært og kjært. Jeg er sterk for at jeg tok dette valget å avslutte mitt livs største drøm, drømmen jeg har hatt i flere år. Jeg var modig som reiste ned hit og prøvde det ut. Det er ikke mange som kan si at de i en alder av 16 år forlot sin familie & venner og dro over sjøen for å bo alene i et fremmed land.
Jeg sier ikke at jeg ga opp drømmen min lett. Men det er jeg som hver eneste dag føler denne intense tomheten og smerten i brystet mitt. Det er jeg som må gå med hodet oppreist og smile hele dagen selv om jeg innenfra føler at noe rakner mer og mer for hvert smil. Det er ikke lett å forklare følelsen jeg sitter med i brystet hver dag, og de som ikke har vært i denne situasjonen selv kan ikke forstå den.
Det kommer nok av det sterke båndet jeg har til min familie og mine venner i Norge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten mamma & pappa, og jeg ser virkelig ikke for meg ett helt år uten alle sammen!
Jeg sier ikke at jeg angrer på at jeg dro. Fordi om jeg ikke hadde dratt så hadde jeg fremdeles vært den samme jenta som jeg var for 2 måneder siden. Jeg er glad for at jeg dro slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å være helt alene, slik at jeg kunne få inn i hodet mitt hvor fantastisk fint liv jeg har og hvor ekstremt bra land vi bor i. Jeg elsker Norge ❤

Jeg har lært hva mangfold er, etter å ha bodd under samme tak med personer fra andre deler av verden. Jeg har lært hva toleranse er, etter å ha måtte tvunget meg til å leve med noe annerledes selv om jeg ikke likte det. Jeg har lært hva Autonomi er, etter å ha måtte ta en avgjørelse om å avslutte drømmen min helt selv. Etter å ha dratt helt ned hit på egenhånd. Jeg har lært hva å være hjelpesløs er, etter å ha hatt så lyst til å klemme noen, men en pc-skjerm forhindret meg i å gjøre det. Jeg har lært hva avstand er, etter å ha studert kartet i klasserommene hver dag og sett hvor langt det er fra USA til Norge. Hvor langt hjemmefra jeg var. Jeg har lært hva patriotisme er, etter å stolt ha forklart utallige amerikanere hvordan ting fungerer i Norge. Jeg har lært hva familie og venner er, etter å ha funnet ut at de støtter meg betingelsesløst. Til slutt har jeg lært hva fantasi er, etter å ha tilbragt uttalige timer fantaserende over det øyeblikket jeg kom hjem ❤ Til det øyeblikket jeg var lykkelig igjen.

Jeg tror ikke dette var det rette tidspunktet for meg å dra til USA. Jeg tror jeg heller skal vente til senere, vente til jeg kan dra uten en organisasjons regler, uten en vertsfamilie som trekker deg ned og holder deg tilbake, uten begrensninger for når jeg vil dra hjem/få besøk.
På en rar måte så føler jeg at jeg allerede har levd dette året. Gjennom alle dagdrømmene og tankene jeg har hatt i forkant av dette året føler jeg at jeg har gått gjennom alle mulige episoder, bare uten alt det følelsesmessige. Jeg har funnet ut at jeg er mer avhengig av å ha personer jeg er glad i rundt meg enn jeg var klar over.

Jeg er virkelig skuffet over måten den amerikanske organisasjonen CCI håndterte dette på. I starten fikk jeg ikke bytte familie, men da jeg sa at jeg ville hjem så sa de at jeg fikk bytte. Jeg hadde et telefonmøte med CCI. CCI på røret, jeg og vertsfar hjemme. Det var virkelig ikke en kjekk opplevelse. Jeg var tydeligvis helt alene mot 2 voksne mennesker. Ikke snakk om at CCI representanten var på min side. Hun fra CCI gjentok om og om igjen hvor skuffa de var over at jeg ikke klarte det og at de trodde jeg skulle klare det. Indirekte fortalte de meg hvor mislykket jeg var. De sa at om mange år når jeg blir mer voksen så kom jeg til å se tilbake på dette og bli skuffa over meg selv som ikke klarte å fullføre ett år i USA. Hun sa at hun visste at mamma og pappa ville jeg skulle bli suksessfull, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å oppnå noe i livet. Om jeg ikke ville bli suksessfull.
I tillegg til dette så satt vertsfar ved siden av meg og snakket om hvor skuffet han var over meg og samtidig slengte med en kommentar her og der om hvordan en utvekslingsstudent burde være smilende og åpen, hvordan jeg ble sint om jeg ikke fikk viljen min osv. Etter dette møtet følte jeg som om bakken var dratt bort under meg og som om jeg ble knust. Jeg har aldri før i mitt liv følt meg så alene og svak.
Merk; Dette var den Amerikanske organisasjonen CCI. Dette har ingenting å gjøre med Explorius. Explorius har vært kjempe snille og støttende gjennom denne perioden og vist at de virkelig er på min side.

Til slutt vil jeg bare si at jeg så inderlig håper at dere der hjemme ikke dømmer meg. Jeg har vært livredd for å bli sett på som mislykket, eller at folk skal tro at jeg bare har gitt opp. Jeg håper at, etter å ha lest dette innlegget, dere klarer å sette dere i min situasjon og forstå hvor sliten både fysisk og psykisk dette har gjort meg. Jeg er lei av å bli rakket ned på, jeg er lei av å bli kritisert. Jeg savner den smilende hverdagen jeg hadde i Norge, og jeg savner livet mitt.
Jeg håper virkelig at dere respekterer valget jeg har tatt, og at dere støtter meg slik min familie og mine beste venner gjør ❤

– Julie Sørbø Sviggum

It is always sad when someone leaves home, unless they are simply going around the corner and will return in a few minutes with ice-cream sandwiches

I dag er det bare 79 dager til jeg drar. 79 dager, tenker dere, det er jo lenge. Men om man tenker på alt som skal skje i løpet av disse 79 dagene, alle planene jeg har som jeg må få gjort før jeg drar, så er det virkelig ikke lenge! Jeg skal på konsert, feire bursdager, spille paintball, dra til Oslo med en fantastisk venninne, dra på ferie til Italia, på sommerball, jobbejobbejobbe, dra til Oslo på ambassaden, ha hadetbra-party osv. Listen fortsetter og fortsetter.

 I am going away to an unknown country where I shall have no past and no name, and where I shall be born again with a new face and an untried heart.

Jeg merker at nå, når det bare er 20 skoledager igjen, begynner virkelig drømmen å bli virkelig. Jeg har snakket med noen folk som jeg skal være senior med på skolen min, og alt begynner å bli så virkelig. Drømmen som jeg har hatt i bakhodet nå i over 2 år skal endelig gå i oppfyllelse!

2 1/2 mnd – 11 uker – 79 dager.

Jeg har det bra for tiden. Denne helgen har jeg vært med mine beste venner fra gamleklassen på ungdomsskolen, og det har vært så fint! Nå merker jeg hvor mye jeg har savnet dem! Jeg kjenner også at det skal bli tungt å ta farvel med alle sammen om 79 dager. Familie og venner.

På torsdag kommer også min kjære bror og hans kjæreste hjem fra Los Angeles. Dere husker at jeg skrev et innlegg om da jeg var i USA? Ja, det er de jeg besøkte der som endelig flytter hjem! Etter 5 måneder. Så da blir det nok mye familietid også de neste dagene. Blir trist å dra fra hele familien min også. Alle søstrene mine som alltid støtter meg, verdens morsomste bror og de beste foreldrene man kan tenke seg! Håper de får komme på besøk til meg, da 🙂

Men tross alle jeg kommer til å savne, så gleder jeg meg så utrolig mye!! Dette blir en helt fantastisk og ikke minst annerledes opplevelse som jeg kommer til å huske resten av mitt liv. Jeg gleder meg ikke minst til å tilbringe mitt år i VARMEN. 364 soldager i året!

79 days to make everything count before I’m gone.