Jeg drar hjem til Norge igjen ❤

Jeg håper at alle vil lese dette innlegget slik at jeg ikke trenger å forklare hvorfor jeg drar hjem så alt for mange ganger:
Som i alle fall de nærmeste har merket så har jeg ikke hatt det så supergodt her nede. Jeg har vært syk flere dager og våknet i sjokk på natten mens jeg gråt fordi jeg har savnet hjemmet mitt så mye.
Det har vært et utrolig vanskelig valg å ta, men jeg har bestemt meg for å dra hjem til Norge igjen. Hjem til mitt fantastisk flotte og trygge liv i lille Norge.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette definitivt har vært den vanskeligste måneden i mitt liv. Å komme til en så dårlig vertsfamilie som behandlet meg så dårlig som jeg gjorde, gjør mye med en person. Allerede fra dag 2 var vertsforeldrene mine sure. Konstant sure og de snakket bestandig nedlatende til meg. Å bli behandlet så dårlig i over en måned har gjort noe med meg som jeg ikke helt klarer å beskrive… Jeg vet at jeg har lært å sette mer pris på mitt fantastiske liv i Norge, og elske hver side ved livet. Jeg har lært at familien min i Norge er alt jeg kunne drømt om og at de er helt fantastiske. Jeg har lært at gode vennskap er vanskelige å bygge og at de jeg har i Norge er festet med roten godt plantet i bakken, for alltid ❤ Alt dette har jeg lært etter å ha bodd i en familie som gjorde alt de kunne for å få meg til å føle meg mindre verdt, en familie som alltid kritiserte meg og som kjeftet på meg bare jeg gjorde en liten feil som å glemme å slokke lyset på rommet mitt. 

Dette var et så ufattelig hardt valg å ta. Jeg føler at jeg gir opp drømmen min uten å kjempe skikkelig for den. Men samtidig så føler jeg at denne drømmen har vist meg at dette kanskje ikke passet så perfekt for meg og at det finnes noe bedre for meg hjemme i verdens beste lille by, Sandnes.
Drømmen min ble ikke som forventet, men jeg har vokst på den og drar hjem med hodet høyt hevet.

Noen kan kanskje tro at jeg er svak som gir opp dette som kunne ha blitt et fantastisk år så fort. Men jeg vet at jeg ikke er svak! Jeg er sterk som i det hele tatt klarte å sette meg på det flyet som tok meg bort fra alt nært og kjært. Jeg er sterk for at jeg tok dette valget å avslutte mitt livs største drøm, drømmen jeg har hatt i flere år. Jeg var modig som reiste ned hit og prøvde det ut. Det er ikke mange som kan si at de i en alder av 16 år forlot sin familie & venner og dro over sjøen for å bo alene i et fremmed land.
Jeg sier ikke at jeg ga opp drømmen min lett. Men det er jeg som hver eneste dag føler denne intense tomheten og smerten i brystet mitt. Det er jeg som må gå med hodet oppreist og smile hele dagen selv om jeg innenfra føler at noe rakner mer og mer for hvert smil. Det er ikke lett å forklare følelsen jeg sitter med i brystet hver dag, og de som ikke har vært i denne situasjonen selv kan ikke forstå den.
Det kommer nok av det sterke båndet jeg har til min familie og mine venner i Norge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten mamma & pappa, og jeg ser virkelig ikke for meg ett helt år uten alle sammen!
Jeg sier ikke at jeg angrer på at jeg dro. Fordi om jeg ikke hadde dratt så hadde jeg fremdeles vært den samme jenta som jeg var for 2 måneder siden. Jeg er glad for at jeg dro slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å være helt alene, slik at jeg kunne få inn i hodet mitt hvor fantastisk fint liv jeg har og hvor ekstremt bra land vi bor i. Jeg elsker Norge ❤

Jeg har lært hva mangfold er, etter å ha bodd under samme tak med personer fra andre deler av verden. Jeg har lært hva toleranse er, etter å ha måtte tvunget meg til å leve med noe annerledes selv om jeg ikke likte det. Jeg har lært hva Autonomi er, etter å ha måtte ta en avgjørelse om å avslutte drømmen min helt selv. Etter å ha dratt helt ned hit på egenhånd. Jeg har lært hva å være hjelpesløs er, etter å ha hatt så lyst til å klemme noen, men en pc-skjerm forhindret meg i å gjøre det. Jeg har lært hva avstand er, etter å ha studert kartet i klasserommene hver dag og sett hvor langt det er fra USA til Norge. Hvor langt hjemmefra jeg var. Jeg har lært hva patriotisme er, etter å stolt ha forklart utallige amerikanere hvordan ting fungerer i Norge. Jeg har lært hva familie og venner er, etter å ha funnet ut at de støtter meg betingelsesløst. Til slutt har jeg lært hva fantasi er, etter å ha tilbragt uttalige timer fantaserende over det øyeblikket jeg kom hjem ❤ Til det øyeblikket jeg var lykkelig igjen.

Jeg tror ikke dette var det rette tidspunktet for meg å dra til USA. Jeg tror jeg heller skal vente til senere, vente til jeg kan dra uten en organisasjons regler, uten en vertsfamilie som trekker deg ned og holder deg tilbake, uten begrensninger for når jeg vil dra hjem/få besøk.
På en rar måte så føler jeg at jeg allerede har levd dette året. Gjennom alle dagdrømmene og tankene jeg har hatt i forkant av dette året føler jeg at jeg har gått gjennom alle mulige episoder, bare uten alt det følelsesmessige. Jeg har funnet ut at jeg er mer avhengig av å ha personer jeg er glad i rundt meg enn jeg var klar over.

Jeg er virkelig skuffet over måten den amerikanske organisasjonen CCI håndterte dette på. I starten fikk jeg ikke bytte familie, men da jeg sa at jeg ville hjem så sa de at jeg fikk bytte. Jeg hadde et telefonmøte med CCI. CCI på røret, jeg og vertsfar hjemme. Det var virkelig ikke en kjekk opplevelse. Jeg var tydeligvis helt alene mot 2 voksne mennesker. Ikke snakk om at CCI representanten var på min side. Hun fra CCI gjentok om og om igjen hvor skuffa de var over at jeg ikke klarte det og at de trodde jeg skulle klare det. Indirekte fortalte de meg hvor mislykket jeg var. De sa at om mange år når jeg blir mer voksen så kom jeg til å se tilbake på dette og bli skuffa over meg selv som ikke klarte å fullføre ett år i USA. Hun sa at hun visste at mamma og pappa ville jeg skulle bli suksessfull, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å oppnå noe i livet. Om jeg ikke ville bli suksessfull.
I tillegg til dette så satt vertsfar ved siden av meg og snakket om hvor skuffet han var over meg og samtidig slengte med en kommentar her og der om hvordan en utvekslingsstudent burde være smilende og åpen, hvordan jeg ble sint om jeg ikke fikk viljen min osv. Etter dette møtet følte jeg som om bakken var dratt bort under meg og som om jeg ble knust. Jeg har aldri før i mitt liv følt meg så alene og svak.
Merk; Dette var den Amerikanske organisasjonen CCI. Dette har ingenting å gjøre med Explorius. Explorius har vært kjempe snille og støttende gjennom denne perioden og vist at de virkelig er på min side.

Til slutt vil jeg bare si at jeg så inderlig håper at dere der hjemme ikke dømmer meg. Jeg har vært livredd for å bli sett på som mislykket, eller at folk skal tro at jeg bare har gitt opp. Jeg håper at, etter å ha lest dette innlegget, dere klarer å sette dere i min situasjon og forstå hvor sliten både fysisk og psykisk dette har gjort meg. Jeg er lei av å bli rakket ned på, jeg er lei av å bli kritisert. Jeg savner den smilende hverdagen jeg hadde i Norge, og jeg savner livet mitt.
Jeg håper virkelig at dere respekterer valget jeg har tatt, og at dere støtter meg slik min familie og mine beste venner gjør ❤

– Julie Sørbø Sviggum

You don’t really have to do anything, but you must pretend that you’re doing something.

I dag startet Black Hawk Hour. Black Hawk Hour er en halv time som vi får rett etter lunsj der vi kan gjøre lekser. Vi har fått den mest chill læreren på skolen! Det første han sier er at i dag skal vi gå gjennom reglene for denne timen, og dette var det første året han faktisk hadde gått gjennom reglene for klassen sin. Grunnen til at han var nødt til å gå gjennom reglene dette året var fordi han hadde holdt på å bli fratatt retten å være lærer i denne timen fordi han lot elevene gjøre som de ville.
Han fortalte at de ofte pleide å spille minigolf i timen og at elevene kunne komme og gå som de ville. Derfor kommer rektor til å komme inn å sjekke med oss hver dag dette året… Too bad.
Haha, han sa at vi egentlig kunne gjøre hva vi ville så lenge det så ut som om vi gjorde lekser. Så om vi snakket, hørte på musikk, what so ever så var det viktig at vi satt pent og pyntelig på plassen vår om rektor kom inn.

Kjeeedelig med Historie-lekser… Og se hvor tjukk boka er da!! Rundt 1500 sider…

Etter skolen i dag skulle jeg liksom være med på første golf-trening. Men neida, jeg kunne ikke spille fordi jeg ikke hadde tatt en prøve om hjernerystelse. Den varer i 50 min, og man tar den på pcen. I går satt jeg 30 min med prøven før jeg fant ut at den var dødsens-kjedelig så jeg svarte bare helt random på alle andre spørsmål så derfor fikk jeg 77% på prøven. Jeg tenkte at jeg sikkert ikke trengte denne siden jeg tross alt bare skulle spille golf! Hvordan i all verden skal jeg få hjernerystelse i ett spill der vi bruker lengre tid enn en snegle over banen?
I alle fall, jeg fant ut i dag at om jeg hadde svart rett på et par spørsmål til og fått 80% på prøven så hadde jeg bestått… Men dum som jeg er må jeg ta den på nytt etter at jeg har kommet hjem fra California i helgen!

Ja, det var det jeg skulle si! Vi drar til California, eller rettere sagt Los Angeles, i morgen! Vi drar rett etter skolen og bilturen er 6 timer lang. Men jeg tar med meg Macen så jeg kommer til å oppdatere underveis!

Unnskyld… Bildet fra verdens beste venninner klarte seg fint hele turen ned hit… Helt til jeg la det i håndbagasjen fra NY.

If you think it’s hard to meet new people, try picking up the wrong golf ball

I 5th hour i dag kom Mr.O’Dell inn i klassen vår og spurte om å få snakke med meg, han hadde hørt at jeg var interessert i golf og spurte om jeg ville bli med på golf-laget til skolen.
I starten var jeg litt skeptisk til golf på skolen, tenkte at jeg sikkert kom til å bli den geeken som alle ser rart på, men jeg gikk med på å bli med på ett møte som var i dag etter skolen. Jeg holdt på å snu i døren på vei inn til møtet fordi da jeg kom inn sto Mr. O’Dell og pekte på et bilde på Pcen som viste disse:

Jeg er 100% sikker på at mamma hadde tatt første fly ned hit og dratt meg med hjem igjen om jeg hadde vist meg i offentlighet i disse buksene. Så, i frykt for å bli sendt hjem skulle jeg til å snike meg ut da Mr. O’Dell sier: «Haha, no I’m just kidding with you girls. You are going to get to choose the uniform yourself!» Da ble jeg. Etter å ha snakket med de andre jentene, konkuluderte jeg i at jeg ikke hadde noe bedre å gjøre etter skolen og at jentene var ganske hyggelige, så det endte til slutt med at jeg meldte meg inn i skolens golflag, og første kamp er allerede om en uke!! Og jeg drar til California på onsdag så jeg får bare være på trening 2 dager før kampen…

For å få bli med på en skole-idrett så må du fylle ut en syyk bunke med papirer (Egentlig ikke så syk) der du bla. skal til legen for en Physical test. Så derfor fikk jeg ikke være med å spille i dag, men nå har jeg fått fikset det så jeg kan få spille i morgen!
Og, ja, det er flere som har spurt meg om jeg har lagt på meg mye de 2 ukene jeg har vært her! Haha, i dag fikk jeg svaret på det under den fysiske testen: Nei!! Jeg har faktisk gått ned 8 kilo siden jeg kom… Tro det eller ei, fast-fooden har gått feil vei på meg.

På legekontoret i dag fikk jeg dette fine armbåndet som fikk meg til å føle meg som en liten nyfødt baby på et sykehus. Navn, fødsesdato og hele pakken.

Sometimes that light at the end of the tunnel is a train

Det ser ikke lyst ut på Senior fronten. Min local coordinatior, Penny,  sier at Cathy, vertsmor, gjør alt hun kan for å få skolen til å gjøre meg til en senior. Penny sier at om skolen har bestemt seg for at jeg skal bli junior, så blir jeg junior, og da er det ingenting de kan gjøre med det… Så da må man virkelig smi mens jernet er varmt, fordi om jeg ikke får bli senior så er det SÅ mye jeg går glipp av!
Som Senior går man blant annet glipp av:

Prom & Homecoming:

 

Graduation:

 

Spirit week:

 

 

Og flere andre ting som er noen av høydepunktene på High School!
+ At jeg må gå i klasse med de som er ett år mindre enn meg…

Derfor håper jeg så inderlig at jeg kommer til å bli senior!!

Btw. I dag er det bare 8 dager til jeg drar! Har ikke begynt å pakke enda, men tenker at jeg begynner i helga… Herregud, det har ikke helt gått opp for meg enda at jeg drar bort for ett år i NESTE uke!!