The day after yesterday…

Nå begynner jeg å føle meg mer trygg og ikke fullt så alene på skolen. I dag var jeg med Taylor, og i lunsjen satt jeg med Kirsten og Julia igjen 🙂 De er hyggelige.
Annabell er såå hyggelig! For dere som ikke helt følger med – eller kanskje jeg ikke har sakt det… – så er Annabell utvekslingsstudenten som John and Cathy hadde for 2 år siden, hun dro hjem i fjord sommer. Hun er like gammel som meg, så hun var her da hun var 15 år.
I morgen skal det være en «velkommen hjem» fest for Annabell her i huset, så jeg skal invitere noen av mine nye venninner. Kanskje jeg blir kjent med noen av hennes venner som går på skolen min også.

Etter jeg kom hjem fra skolen i dag gikk jeg og Annabell ut i hagen og sooolte oss. Det er alt for varmt ute til å sole seg klokken 3, så vi måtte vente til klokken 5.

 

Annabell og meg

 

 

Den galne hunden, Chance…

Please just let the time fly

«Nå er det ca 15-17 måneder til jeg drar! Rart å tenke på.. Om presis 1 og et halvt år så sitter jeg (mest sannsynlig) i USA.

Om 1 og et halvt år har jeg fått meg mange nye venner og nye erfaringer. Jeg har lært mye og opplevd mye.

Kanskje sitter jeg på en “ranch” lang uti Texas, eller så står jeg på ski i Nord? Plutselig går drømmen min i oppfyllelse, og jeg havner langs stranden i California ❤ Det er et ønske jeg så inderlig vil at skal gå i oppfyllelse. Hva om jeg begynner på en skole med 50 elever? Eller en skole med 4000 elever? Kanskje bor jeg hos en stor familie med mange barn og husdyr, eller kanskje en ensom gammel dame. Kanskje en styrtrik familie der faren hele tiden er på buisness reise, huset er fullt av tjenere og moren kun har Chanel og Prada vesker. Eller muligens så kommer jeg til en helt gjennomsnittlig familie som bor i et lite søtt hus i en av de typiske amerikanske gatene. Hvem vet ?» 

For ett år siden, i april 2011, skrev jeg dette innlegget. Jeg husker tilbake til disse dagene som lange. Jeg husker at jeg tenkte på USA hver dag, og lurte. Jeg hadde så mange spørsmål. Det er utrolig at jeg syntes at det ikke var lenge med 15-17 måneder! Haha! Yeah Right, nå er det liksom 4 måneder til jeg drar … !

Jeg visste ingenting. Jeg visste ikke hvilken vgs jeg skulle gå på, jeg visste ikke om det var sikkert at jeg kunne dra til USA, jeg visste ikke hvor i USA jeg skulle bo i ett år, jeg visste ingenting.. Det er fremdeles mye jeg ikke vet; Jeg vet ikke om dette året kommer til å bli slik jeg forestiller meg. Jeg vet ikke om skolen, byen og staten passer for meg. Men det er én ting jeg vet sikkert: Det er at jeg kommer til å få et fantastisk år! Jeg vet at familien passer perfekt til meg, jeg vet at byen ser koselig ut og at skolen er stor slik som jeg har drømt om. Best av alt vet jeg hvor jeg skal.

Jeg vil bare at tiden skal fly frem til jeg drar om 4 måneder! Men samtidig så vil jeg at tiden skal gå sakte – for jeg vil ikke forlate de hjemme. Det er fremdeles ganske uvirkelig at jeg – om bare 4 måneder – sitter i varmen i Arizona!

– Søsken ❤ –

– Mamma & Pappa ❤ –

– Jentene  ❤ – 

– ååh, mine kjære ❤ – 

Folk sier at «Oi, jeg hadde aldri klart å være et helt år borte fra familie og venner!». Dette har jeg også tenkt til tider, men jeg vet at de er der når jeg kommer tilbake! Folk er redde for å dra fordi de er redde for at vennene ikke kommer til å være der for dem når de kommer hjem – at de har funnet seg nye venner osv. Men om vennene dine ikke er der for deg når du kommer hjem, så finner du i alle fall ut hvem som er dine virkelige venner og hvem som virkelig er der for deg! Bedre å finne det ut tidlig enn å finne det ut senere når det kanskje er for sent..!
Jeg vet at når jeg drar fra USA tilbake til Norge, så er det personer som har fått en stor plass i hjertet mitt som jeg kanskje aldri kommer til å se igjen, og andre som jeg ikke vet når jeg kommer til å se igjen. Men jeg vet at Norge alltid kommer til å være hjemmet mitt, Norge kommer alltid til å være plassen jeg kommer tilbake til. Derfor er jeg ikke redd for å være borte ett år.