Jeg savner familien min

Norway: 07:21

Arizona: 22:21

I dag har vært en tung dag. Farfaren min som døde i en bilulykke forrige uke ble gravlagt, og jeg var ikke der for å ta farvel. På slike dager begynner man å tenke. Hva gjør jeg egentlig her på andre siden av jorden fra alt og alle jeg er glad i? Hva om det skjer noe med noen hjemme igjen og jeg ikke er der?

Min beste farfar ❤

Jeg skypet med familien i dag. Det var deilig å se alle igjen!

Jeg vet at jeg kanskje ikke burde skrive om disse tidene på bloggen. Men grunnen til at jeg skriver om disse tunge dagene, er nettopp fordi et år som utvekslingstudent ikke bare er en dans på roser.
Jeg vil at dere skal vite det, og jeg vil se tilbake på disse innleggene og huske at det var så ufattelig vanskelig å sette meg på det flyet  som tok meg bort fra alt nært og kjært, alt trygt.

Ja, det er dager, som i dag, der jeg bare vil hjem. Vil hjem og legge meg i armkroken til pappa, til klemmene til mamma. Der jeg vil hjem og krangle med Amalie, eller sloss med Jan Thomas. Der jeg vil få gode råd og trøstende ord fra Carina og Charlotte, og der jeg vil klemme lille Ulrikke slik som jeg gjør på alle de bildene jeg har. Dager som i dag skulle jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne være hjemme en stund. Om så bare for å si hei.
Men jeg skal klare dette. Det tar nok en stund til, men jeg skal klare å vende meg til det.

I dag har jeg en sånn dag at jeg bare vil hjem.